Reingevirets biologi

En beskrivelse av forskjellen på gevir og horn, gevirets vekst og oppbygning og gevirsyklusen.

Gevir og Horn – to helt forskjellige ting

Gevir finnes bare hos hjortedyr og vanligvis bare hos hanner. Det er kun hos rein at både hunndyret og hanndyret har gevir. Gevir er et ettårig bein som vokser frem og kastes hvert år. Geviret vokser i spissen og kan forgreine seg som et tre.

Horn finnes hos hovdyr som sau, kyr og geiter, og både hunndyret og hanndyret kan ha horn. Hornet sitter fast på dyret hele livet. Hornet er hult og består av et hudlag som er bygd opp av samme stoff som negler, hover og hår (et fiberaktig protein som heter keratin). Hornet vokser over en separat beinkjerne. Hornet vokser fra bunnen og danner aldri forgreininger.

Vekst og oppbygging

Geviret vokser direkte fra to bein på toppen av hodet. Disse beinene kalles rosenstokken og er en del av hodeskallen. Når geviret vokser i gevirspissen vil denne være svært myk da det her hele tiden skjer en kraftig celledeling. De delene av geviret som er ferdigvokst, blir først omdannet til brusk og deretter til bein. Et voksende gevir vokser raskt og er rikt forsynt med blod for å tilføre de levende cellene næring og oksygen. Blodforsyningen til spissen på geviret går gjennom blodårer som ligger utenpå geviret, rett under et spesielt hudlag som kalles ”basten”. Blodet strømmer tilbake fra gevirspissen til hjertet via vener som ligger inni geviret. Når gevirveksten slutter, stopper blodforsyningen, og basten dør og faller av. Basten faller av litt og litt, og en sier at reinen ”feier” gevirene. Når all basten er falt av, ser man det nye harde geviret. Hvis en undersøker overflaten til et hardt ferdigvokst gevir, vil en kunne se små kanaler som blodårene til gevirspissen har etterlatt (Figur 1). På et tverrsnitt av geviret kan man se porøst beinvev (Figur 2). I dette området har blodårene (venene) med blod tilbake til hjertet gått.

Figur 1. Et stykke gevir med langsgående kanaler som er spor etter blodårer som har ført blod til gevirspissen. Figur 1. Et stykke gevir med langsgående kanaler som er spor etter blodårer som har ført blod til gevirspissen.

 

Figur 2. Et tverrsnitt (skive) av geviret som viser ulike lag. I midten av geviret finnes et porøst lag hvor det har gått blodårer som har ført blod fra gevirspissen tilbake til hjertet. Figur 2. Et tverrsnitt (skive) av geviret som viser ulike lag. I midten av geviret finnes et porøst lag hvor det har gått blodårer som har ført blod fra gevirspissen tilbake til hjertet.

 

Gevirsyklusen

Gevirveksten starter hos nyfødte kalver rett etter fødselen. Hos dyr over ett år begynner veksten av nytt gevir vanligvis i mars eller april og avsluttes vanligvis i august eller september. Det nye harde geviret, som er på plass i september, vil rein miste til ulike tider avhengig av kjønn og alder. Når geviret faller av, er det et dødt bein som løsner fra et levende bein; rosenstokken. Begge gevirene faller som oftest av samtidig. Disse kan man finne liggende på bakken i områder der rein lever. Eldre okserein som går i kraftig brunst i oktober, bruker geviret som våpen i brunstkampen om å ha kontroll på flest mulige simler. Geviret faller av noen uker etter brunsten, vanligvis i løpet av desember. Yngre okserein som ikke har så kraftig brunst, kan beholde geviret helt fram til våren, mars eller april. Simler som går med foster, beholder geviret til kalvingen er over i mai eller juni. Geviret hos simla brukes som ”verktøy” for å jage bort andre rein for å få tak i de beste beiteplassene, spesielt om vinteren. I tillegg blir det brukt som våpen for å beskytte kalven. Simler som ikke går med foster, mister ofte geviret tidligere på våren. Årskalver av både hunndyr og hanndyr mister også geviret tidlig på våren. Ny vekst starter med en gang etter at geviret er felt.