Hvordan kan vi argumentere for et standpunkt?

Kan vi argumentere for egne standpunkter ved å argumentere mot andres?

1. Tese, anti-tese og argumenter

I tekster der vi argumenterer for et standpunkt, bør vi ha et klart skille mellom det standpunktet vi vil argumentere for eller mot og de argumentene vi bruker for å underbygge, eventuelt gå imot, dette. Når jeg leser dagsaviser, er det ofte en samrøre av disse aspektene. Neste gang du følger en debatt, prøv for eksempel å avgjøre hvilket standpunkt debattanten forsvarer og hva som er vedkommendes argumenter. I vitenskapelig artikler er slik sammenblanding uakseptabel. Der kreves det et klart skille mellom hva forskeren argumenter for - eventuelt imot - og hvordan hun begrunner dette, dvs. hvilket belegg hun anfører for dette. Det vi argumenterer for kalles en tese, mens det vi argumenterer mot kalles en anti-tese.

Selv om andre standpunkter (anti-teser) ikke alltid - kanskje ikke engang ofte - trekkes inn i debatten, skal vi si noe om slik bruk. Når vi ikke kan gi helt avgjørende argumenter for egen overbevisning (egen tese) - som ikke er uvanlig! - vil det å svekke andre standpunkter kunne gi en indirekte tilleggsstøtte til egen overbevisning. Det er nemlig ikke sjelden at vi til støtte for egen overbevisning også gir argumenter som svekker alternative synspunkter, i tillegg til å anføre argumenter som underbygger egen overbevisning.

Det må altså komme klart fram hvilket standpunkt vi har og hvilke argumenter vi anfører for dette, dvs. om det er til støtte for eget syn eller til svekking av alternative syn. Hva det argumenteres for, eventuelt imot, kan være et vitenskapelig standpunkt, en moralsk oppfatning, et estetisk syn, et politisk ståsted eller nesten hva som helst, inkludert en verdimessig vurdering av et eller annet.

2. Hvorfor anti-tese?

Trenger vi egentlig å argumentere mot et standpunkt som er i strid med det vi selv står for? Hvis et annet standpunkt rett og slett er negasjonen av eget standpunkt er det poengløst: For argumenter som styrker et standpunkt, er identisk med de som svekker negasjonen, og argumenter som svekker et standpunkt, er identisk med de som styrker negasjonen. At et annet standpunkt er negasjonen av eget standpunkt, ikke vil bringe nye argumenter på banen. Et argument mot at Norge bør bli fullt medlem av EU, er samtidig et argument for at Norge ikke bør bli fullt medlem av EU. Eller: Et argument som går imot Newtons fysikk er også et argument for negasjonen av slik fysikk.

En anti-tese bør dermed ikke være negasjonen av tesen, men likevel være en alternativ, konkurrerende oppfatning. Ofte kan det være flere andre standpunkter som det kan være rimelig å argumentere mot. Kan det f.eks. tenkes flere alternativer til fullt medlemskap i EU? Eller flere alternativer til Newtons fysikk? Antagelig til begge. Det å argumentere mot andre standpunkter gir en indirekte støtte til eget standpunkt. Vi får dermed to måter å støtte egen oppfatning: argumenter som direkte underbygger dette og argumenter som indirekte styrker det ved å svekke alternative oppfatninger (som altså ikke er negasjonen av egen tese).

Men vil argumenter mot alternative oppfatninger virkelig styrke eget syn? Ikke uten videre! Jeg husker at jeg for flere år siden lyttet til en gruppe som argumenterte for ateisme ved å argumentere mot kristentroen. Men den versjonen av kristendommen de angrep var vanskelig gjenkjennelig, og virket mer som et banalt, fundamentalistisk syn som knapt en eneste prest i den norske kirke (eller i de store kristne kirkene ellers) ville stå for. Det å argumentere mot en slik forståelse av kristendommen kan ikke argumentasjonsmessig styrke ateismen. Et annet, bedre eksempel er etikkfilosofen John Rawls som argumenterte mot hva han oppfattet som de tre beste alternativene til sin egen etisk teori. Å svekke disse, vil dermed på en indirekte måte stryke hans egen etiske teori.

Konklusjonen er at hvis argumenter mot andre standpunkter skal kunne støtte vårt eget syn, må vi velge de aller beste alternativene til vårt syn for så å gå imot disse. Det er krevende i dobbel forstand: hvilke standpunkter er de beste alternativene? og: hvilke argumenter vil ta knekken på disse? - Det er ikke ofte jeg oppfatter at offentlig debatt oppfyller slike idealer.

3. Apologetisk eller filosofisk argumentasjon?

Så langt om eget standpunkt, andre standpunkter og argumenter som støtter eller svekker dem. Vi skal nå se nærmere på argumentasjoner omkring dette. Jeg vil her skjelne mellom det som innen religionsfilosofien gjerne kalles apologetisk og filosofisk argumentasjon. Apologetikk vil være begrenset til argumenter som støtter eget syn (eventuelt inkludert argumentasjon mot andre synspunkter), mens filosofisk argumentasjon vil inkludere både pro-argumenter, som støtter et bestemt syn, og contraargumenter, som kan svekke dette. Konklusjonen i en slik argumentasjon vil da være basert på en veiing av disse pro- og conta-argumentene mot hverandre slik at vi først trekker konklusjonen etter en slik avveiing. En apologetisk tilnærming vil si at vi allerede i utgangspunktet har en bestemt oppfatning som vi deretter søker argumenter til støtte for. Den inkluderer ikke contra-argumenter.

Kanskje vi kan si at vi bruker apologetisk argumentasjon når vi forsøker å overbevise en annen om eget ståsted, mens vi bruker filosofisk argumentasjon når vi søker eget standpunkt. Dette er et viktig skille, uten å mene noe negativt om apologetikk, og slett ikke at de som forsvarer et religiøst standpunkt nødvendigvis bare er apologetikere!

Dette skillet kan generaliseres til all argumentasjon: Har vi først en oppfatning - f.eks. om hvilket politisk parti vi vil støtte - og deretter leter etter argumenter til støtte for dette, eventuelt til svekkelse av dets alternativer, så er dette apologetikk. Hvis vi derimot holder døren åpen for hvilket politisk standpunkt vi vil innta ved først å se hvilket standpunkt som støttes av de beste argumenter for deretter å trekke en konklusjon basert på disse argumenter, svarer dette til det jeg kaller filosofisk argumentasjon. Begge måter har sin berettigelse, men de har forskjellig funksjon og det er best at den som argumenterer er seg bevisst om de argumenterer apologetisk (som typisk hopper over alle contra-argumenter) eller filosofisk (som ikke sjelden ender med en viss usikkerhet). – Jeg vil i fortsettelsen konsentrere meg om filosofisk argumentasjon.

4. Vekten av argumenter

Av det foregående fremgår det at det er to typer pro-argumenter og to typer contra-argumenter, betinget av om de enten støtter eller går imot enten eget standpunkt eller en annen oppfatning. I filosofisk argumentasjon spiller som nevnt også contraargumenter en viktig rolle. Men hva med disse argumentene?, hvor stor støtte eller motvekt kan hver av dem gi, dvs. hvilken vekt har de? Og hvordan kan vi veie slike argumenter mot hverandre, særlig hvis noen argumenter peker i én retning mens andre i en annen? Dette er kompliserte spørsmål som ikke kan utdypes i en kort sammenheng som denne.1 Jeg skal begrense meg til to aspekter ved dette. For det første: Er argumentet sant, eventuelt: hvor sannsynlig er det? For det andre: hvor relevant er det? Hvis noen begrunner at Norge er verdens beste skinasjon fordi vi har vunnet alle olympiske skikonkurranser, så er dette argumentet usant, men klart relevant. Hvis noen begrunner dette med at 2 + 2 = 4, så er dette sant, men helt irrelevant. Vekten av et argument er selvsagt betinget både av dets sannsynlighet (eller sannhet) og dets relevans.

5. Regressproblemet i matematikk og moderne vitenskap

Jeg skal avslutte med det klassiske, såkalte regressproblemet, med røtter tilbake til Aristoteles, og som omfatter all argumentasjon, enten det gjelder oppfatninger innen vitenskap, religion, etikk, eller annet.

Anta at noen hevder en eller annen hypotese A. En annen tviler på dette og spør: Hvorfor A? og får svaret : A fordi B, der B er én, eventuelt flere påstander som støtter A. Men anta at tvileren også spør: Hvorfor B?, og får svaret: B fordi C. Slik kan argumentasjonen fortsette å gå til stadig mer bakenforliggende premisser for A. Dette kalles en regress, og spørsmålet, som allerede Aristoteles stilte, er: Hvordan få en argumentativ kontroll over en slik regress? Han pekte på tre alternativer. Den første er at regressen bare fortsetter uten å nå noe sluttpunkt. Dette avviste Aristoteles som en absurd måte å argumentere på. Et annet alternativ er at man argumenterer i en sirkel, f.eks. at regressen ender med Ø fordi Å, og Å fordi A slik at regressen fortsetter med å starte på nytt. Også dette forkastet Aristoteles: Sirkelargumentasjon er ikke en akseptabel måte å argumentere på, siden det muliggjør at man kan argumentere nær sagt for hva som helst.

Den tredje måten, som Aristoteles valgte, og som har vært toneangivende helt fram til begynnelsen av 1900-tallet, gikk ut på at regressen måtte stoppe på et sted, dvs. med en eller flere standpunkter, kalt aksiomer (eller postulater), som ikke kunne begrunnes, og som heller ikke trengte en begrunnelse. Tanken var at disse var intuitivt overbevisende i seg selv slik at de ikke trengte en begrunnelse. De representerte dermed sluttpunktet i regressen, og begynnelsen på en argumentasjonsrekke.

Klassiske eksempler på slike aksiomer er de to følgende geometriske postulater. Det ene sier at når to rette linjer krysser hverandre, så vil de motstående vinkler være like store. Det andre aksiomet sier at når to parallelle rette linjer krysses av en tredje rett linje, så vil den kryssende linjen krysse den ene linjen med den samme vinkelen som den krysser den andre med. Gitt disse to aksiomer, kan vi på dette grunnlag begrunne at summen av de tre vinklene i en trekant er to rette, dvs. 180 grader. (Beviset for dette er enkelt, men vil ikke bli tatt med her.)

Men for å være mer eksplisitt, så er ikke de matematiske aksiomene alene det som gir matematikken sin basis. Vi trenger også logikken til å trekke konklusjoner av aksiomene, og dessuten krever aksiomene matematiske intuisjoner for å kunne avgjøre hva som kan aksepteres som aksiomer. Men vil en slik logikk og våre matematiske intuisjoner gi den type matematikk som ligger til grunn for moderne vitenskap, f.eks. teoretisk fysikk? Er våre matematiske intuisjoner, som rimeligvis er konsekvensene av flere millioner års evolusjonistisk utvikling, virkelig til å stole på? Hvis ikke, er den klassiske aksiomatiske måten å forstå matematikk på problematisk. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor.

6. Pro- og contra-argumenter og moderne vitenskap

Et avsluttende poeng er om det er en sammenhengen med det som ble nevnt innledningsvis om pro- et contra-argumenter og det som er nevnt om regressproblemet i vitenskapelig argumentasjon. Ja, helt kart! Pro- og contra-argumenter i forhold til en vitenskapelig hypotese kan være observasjoner som støtter hypotesen, eventuelt de som taler mot den. Det kan også være andre teorier som passer sammen med hypotesen og dermed støtter den, eller som er uforenlig med den og som svekker den.

Det som vi innledningsvis kalte anti-teser (andre oppfatninger eller andre standpunkt), svarer dermed til konkurrerende, vitenskapelige teorier, f.eks. striden på 1600-tallet mellom Galileis lover og den tradisjonelle, aristoteliske fysikken. Observasjoner som støtter en alternativ hypotese til den man er opptatt av, svekker denne hypotese. Et annet velkjent, eksempel på dette er konflikten mellom klassisk fysikk, med røtter tilbake til Isac Newton på 1700-tallet, og Albert Einsteins spesielle relativitetsteori fra 1905 og generelle relativitetsteori fra 1916. Dette var et klart alternativ til Newtons fysikk.

Den tradisjonelle newtonske fysikken var bl.a. basert på klassisk geometri, mens Einsteins teori var basert på en geometri der vinkelsummen ikke var to rette vinkler, men noe mindre. Dette var dermed i konflikt med våre matematiske intuisjoner, som i mer enn 2000 år hadde ligget til grunn for matematikken. De observerbare forskjellene mellom disse teoriene var så små at det tok flere år før man klarte å avgjøre konflikten. I 1919 var det en solformørkelse som muliggjorde en observasjonsmessig forskjell mellom Newtons og Einsteins teorier, med Einstein som klar vinner. Det medførte dramatiske endringer, ikke bare i forståelsen av fysikk, men også av matematikk. Den tradisjonelle måten å tenke regressproblemet basert på intuitivt akseptable aksiomer, måtte vike: Våre matematiske intuisjoner, uansett hver sterke de er, er i seg selv ikke avgjørende for hva som er sant. Matematikken må dermed begrunnes på en lignende måte som fysikken og andre vitenskaper.

En slik endret forståelse av fysikk og matematikk fikk også store konsekvenser innen vitenskapsfilosofien. Et sentralt navn her er Quine, som er velkjent med en teori som inkluderer både vitenskapelige, matematiske og logiske teorier i en samlet helhet som ble kalt holisme. Andre har senere videreutviklet dette og inkludert også etikk, f.eks. Morton White og John Rawls. Men det er viktige og aktuelle temaer som vi i denne omgang lar ligge.

1 Dette utdypes i Øyvind Baune: APac-argumentasjon for deskriptiv spissformulering:
Et alternativt syn@, Opuscula (2000), nr. 2, s. 56-83.