Øyenstikkere

De vakre øyenstikkerne har et ufortjent skummelt navn. Kanskje navnet spiller på at de kan være oppsiktsvekkende flotte med sine metallskimrende farger og derfor er iøyenfallende? Dette er en gammel dyregruppe. Før dinosaurene så dagens lys, så var øyenstikkerne der. Da var de ennå lettere å se, for da kunne de ha et vingespenn på 75cm. Øyenstikkerne er blant de største insektene som har eksistert! Nå er vingespennet bare tiendeparten, men ellers ser de nokså uforandret ut.

Gjenkjennelse
Øyenstikkere kan deles inn i to hovedgrupper: vannymfer og libeller. De modne libellene durer som et helikopter når de flyr. Vingene deres viser hvor gammel dyregruppen er, de klarer ikke legge sammen vingene over bakkroppen. Vannymfene kjennes ved den lange smekre bakkroppen, de vakre fargene og de smale vingene som kan legges langs bakkroppen. Nymfene til de to gruppene er like forskjellige. Libellenymfen er mørk og kraftig og kan bli 5-6 cm lang. Den spinkle vannymfen ser ut som et vissent gresstrå med tre gjelleblader på bakkroppen. Begge har en leddet underkjeve som er kolossalt forlenget og ender i to kraftige gripeklør. Når byttet er fanget, brukes underkjeven som ”tallerken” når den river byttet i biter. Øyenstikkerne er ikke født med vakre farger. Fargene er ikke pigmenter, men er avhengige av strukturer i overflaten. Det tar et par døgn etter at øyenstikkeren har krøpet ut av larveskallet sitt før fargene kommer til syne. Fargene forsvinner straks dyret dør.

Voksen libelle. Foto: Nina Jonsson Voksen libelle. Foto: Nina Jonsson Voksen vannymfe. Foto: Friedrich Böhringer Voksen vannymfe. Foto: Friedrich Böhringer

 

 

 

 

 

 

Bevegelse
De modne øyenstikkerne er tøffe og elegante flygere. De er funnet på skip 32 mil fra kysten, og de klarer mer enn 3 mil i timen. Mange parer seg også i lufta. Kanskje har du sett to vannymfer danne et hjul i flukt under paring? Libellenymfene har ikke ytre gjeller, de ånder ved å trekke vann inn i anus. Dersom de blir forstyrret, kan de ”skyte” seg fremover ved å klemme vannet raskt ut av bakkroppen.

Livssyklus
Øyenstikkere har ufullstendig forvandling. Larvestadiet kan variere fra 1 – 5 år etter art og miljø. Når larven er ferdig utvokst, slutter den å ta til seg mat og klatrer opp i lufta langs en plantestengel. Larven klamrer seg til stengelen, og larvehuden brister. Hodet, beina og vingene trekkes ut av larveskallet og larven henger etter bakkroppen. Når beina er tørket, slik at de kan brukes, griper de om stengelen og frigjør bakkroppen. Når vingene har foldet seg helt ut, og kroppen har fått sin endelige form, herdes huden. Så kan øyenstikkeren fly fra det tomme larveskallet som fortsatt klamrer seg til plantestengelen. De voksne øyenstikkerne dør etter 1- 2 måneder. Noen arter legger eggene rett i vannet. De flyr da lavt over vannoverflaten og dypper bakkroppen nedi. Andre kryper langs en stengel en halvmeter under vannoverflaten og legger eggene der, mens andre igjen borer eggene enkeltvis inn i visne plantedeler.

Mat
Både larver og de voksne insektene er glupske rovdyr. Øyenstikkerne er avhengige av synet sitt for å oppdage maten, og hos libellene kan vi se at øynene utgjør det meste av hodet. Øyenstikkere har i likhet med andre insekter, fasettøyne. Disse er eksperter på å oppdage bevegelser opptil 20m unna. Mygg, knott og andre smådyr lever et farlig liv i nærheten av øyenstikkerne. Den lange underkjeven skytes lynsnart fram og griper fatt i dyret som nok trodde det var på trygg avstand.. De voksnes bein er uegnede til å gå med, de er festet langt fremme på kroppen og brukes til å klynge seg til planter og steiner med. De lange tornene på beina er perfekte til fangst av insekter i flukt.

Naturfaglig språk

Fagspesifikke begrep

  • Gjelle
  • Larve
  • Nymfe

Er bakgrunnsstoff for

Nettressurser

(youtube.com)