Tettegras

Tettegras i blomst

Interessen for insektetende planter resulterte i boka Insectivorous plants (1875), som kan leses med stort utbytte den dag i dag. En av plantene han arbeidet med, var tettegras.

Tettegras Pinguicula vulgaris har en vid utbredelse i Europa, Asia og Nord-Amerika. I Norge finner vi planten på fuktige steder over det meste av landet, i Jotunheimen opp til 1600 meters høyde. Arten er meget iøynefallende og kan vanskelig forveksles med noen andre arter. Bladene sitter i rosett ved grunnen og er lysegrønne og slimete og fanger insekter som planten fordøyer. Den lysegrønne fargen kan tolkes som en tilpasning til levesettet. Med insekter som attåtnæring er planten mindre avhengig av klorofyll. Blomstringen skjer på forsommeren med én eller to blåfiolette blomster i toppen av en lang stengel (Se foto til høyre).

Bladsekretet
Bladene er dekket med slim og virker som fluepapir. Slimet skilles ut fra langstilkete kjertler som sitter som små knopper på oversida av bladene. Mellom disse er det andre kjertler som skiller ut fordøyelsesenzymer som blander seg med slimet. Insektene blir åpenbart tiltrukket av de glinsende bladene og setter seg fast i slimet og blir kvalt. Etter at enzymene har gjort sitt, blir nedbrytingsproduktene absorbert av de samme kjertlene som utskiller enzymer. De såpeglatte bladene har gitt planten både vitenskapelig navn (lat. pinguis = feit) og nasjonale navn (vibefedt på dansk, butterwort på engelsk, Fettkraut på tysk, grasette på fransk). På norsk har navn som fettstjerne og feitegras vært brukt, og nord-samiske navn er alitdohpi, vuodjalasta eller alitvuodjalasta (alit = blå, dohpi = klebrig, vuodja = smør, lasta = blad). Bladene har vært anvendt i folkemedisinen, blant annet til å smøre sprukne spener hos husdyr og som middel mot ringorm og vorter.

Tettegras som ”melkeplante”
Merkelig nok har den folkelige tradisjonen oversett at tettegras er insektetende. Dette ble ikke oppdaget før på slutten av 1700-tallet. Derimot er det en annen egenskap som har vært kjent fra de eldste tider. På grunn av proteinspaltende enzymer er tettegras i stand til å løype melk, dvs. felle ut ostemassen. Dette er en egenskap som har vært kjent og utnyttet over store deler av Europa og som har gitt planten navn som caille-lait på fransk, earninggrass på engelsk, thickening-grass på skotsk, lyfjagras eller hleypisgras på islandsk og tettegras eller kjesegras på norsk. Alle disse navnene har med løype å gjøre. Virkningen er meget iøynefallende og har gitt planten ry av å ha nærmest magisk virkning på melk. ”Naar den kommer Melken nær, skal den gjøre, at den løber sammen; men man driver det vel for vidt, naar det paastaaes, at Melken løber, naar kun Bøtten settes over paa Marken” heter det i en beskrivelse fra Færøyene fra 1782. I Skottland mente de at det var nok å legge planten i melkesilen for at melka skulle koagulere. Dette er et vandremotiv som vi finner allerede hos den greske legen Dioskorides (1. århundre e.Kr.) og som opprinnelig var knyttet til gulmaure. En plante med slike ekstraordinære krefter måtte selvsagt også kunne brukes på andre måter i melk. På Vestlandet kalte de planten mjølkekross og la bladrosetten i bøtta første gang de melket kyrne om våren. Det skulle gi rikelig med smør til sommeren. Den mest utbredte forestillingen har likevel vært at det skulle være mulig å lage tettemelk med tettegras. Dette er en forestilling som ennå er vanlig.

Fjelltettegras

Tettegras og tettemelk
Tettemelk er en nordlig form for kulturmelk og bare kjent fra Norge, Sverige og Finland. Det mest karakteristiske ved produktet er konsistensen. ”… blifver så segt att man kan draga henne som en sträng från den ena väggen till den andra” skreiv Linné. Som andre former for kulturmelk, framstilles tettemelk ved å pode melk med bestemte mikroorganismer. Det skjer ved å tilsette en slump tettemelk fra en tidligere produksjon. I tillegg skulle det etter tradisjonen være mulig å lage tettemelk ved å legge tettegras i melkesilen (Sverige) eller i melkekollen (Norge). Også Linné gikk god for denne tradisjonen, og i Flora lapponica (1737) forteller han at ”några färska, nyss plockade Pinguiculablad, af hvilken art som helst, läggas i en sil, och den nyss mjölkade, ännu ljumma mjölken hälles däröfver”. Når han skriver ”af hvilken art som helst”, betyr det både tettegras Pinguicula og soldogg Drosera. Begge slektene het tätgräs på svensk og ble ofte blandet sammen systematisk. I 1899 kunne imidlertid den svenske bakteriologen Gerda Troili-Petersson slå fast at den seige konsistensen skyldtes spesielle slimdannende bakterier som lever i tettemelk. Disse har ikke vært mulig å påvise på tettegras, og allerede på begynnelsen av 1900-tallet hevdet bakteriologen Olav Sopp at forestillingen om tettemelk fra tettegras måtte være overtro. Dette har seinere blitt bekreftet eksperimentelt mange ganger.

Det er flere teorier om hvorfor tettegras har vært forbundet med tettemelk. Noen har pekt på likheten mellom tettemelk og de slimete bladene til tettegras og forklart tradisjonen som likhetsmagi. Andre har vist til de like navna. Sjøl tror jeg vi må se til Island for å forstå sammenhengen. Der har de et tradisjonelt surmelkprodukt som heter skyr (= skjør). Skyr har vært framstilt i to hovedformer: ukonsentrert skyr og konsentrert skyr der mysen er silt fra. I dag er konsentrert skyr enerådende og regnes som Islands nasjonalrett. I denne er ostemassen utfelt med løype. Før syntetisk løype kom i bruk, brukte de løype fra kalvemage eller fra magen til lam, men gamle beskrivelser fra 1700-tallet nevner også tettegras. Skandinavisk tettemelk har mange likhetstrekk med skyr, og har som skyr vært framstilt i ukonsentrert form og i konsentrert form der ostemassen var utfelt med løype. Den konsentrerte formen het settmelk og var i bruk til 17-1800-tallet. I dette produktet kan tettegras ha hatt en reell funksjon, på samme måte som i skyr. Tettegras ble imidlertid tidlig erstattet
av mer virkningsfull kalveløype. Dermed har tettegrasets rolle blitt glemt og misforstått. Siden kan tettegras ha fulgt med som kulturrelikt i tettemelk, godt hjulpet av navnet, de magiske forestillingene rundt planten og likheten med det seige produktet.

Fjelltettegras og dvergtettegras
I tillegg til vanlig tettegras, vokser to andre tettegrasarter i Norge. Fjelltettegras P. alpina ligner tettegras, men blomstene er kvite med gul underleppe og svelg. Fjelltettegras stiller større krav til jordsmonnet enn vanlig tettegras, og er kalkelskende. Utbredelsen er bisentrisk, med et område i fjellet i sør og et større område i nord.

Dvergtettegras P. villosa skiller seg mer ut fra de andre artene. Som navnet tilsier, er den bitte liten og vanskelig å få øye på. Den opptrer heller aldri i noe stort antall, så den kan være vanskelig å oppdage. Linné fant den for eksempel bare én gang under sin lapplandsreise i 1732, enda arten vokser i hele området han botaniserte i. Utbredelsen er sirkumpolar, men hos oss er de en østlig art og mest vanlig i grensetraktene mot Sverige. Her vokser den nesten utelukkende på torvmosetuer, særlig tuer av rusttorvmose. Dvergtettegras blomstrer i juli med en enkelt bleikfiolett blomst i toppen av en håret stengel.

Dvergtettegras. Hos denne arten er blomsterstengelen tydelig håret (jfr. det vitenskapelige artsnavnet villosa = dunhåret).