Miljøgifter

Miljøgifter utgjør i dag en stor fare for mennesker og naturmiljø både i i-land og u-land. Miljøgiftene kan hope seg opp i næringskjedene og kan påvirke for eksempel dyrs reproduksjonsevne. Det er også funnet flere typer miljøgifter i blodet hos mennesker.

Bare på det europeiske varemarkedet er det registrert 100 000 ulike kjemikalier. Miljøverndepartementet antar at omtrent halvparten av disse er i bruk i Norge. Det finnes liten eller ingen kunnskap om virkningene på helse eller miljø for nærmere 90 prosent av stoffene på markedet. I tillegg har vi svært liten kunnskap om den samlede effekten disse miljøgiftene har på både mennesker og natur.

I en undersøkelse gjort av WWF, Generations X survey, er det funnet spor av hele 73 ulike miljøgifter i blodet hos 13 undersøkte europeiske familier. Det ble funnet miljøgifter i alle tre generasjoner. Hos eldre mennesker ble det blant annet funnet PCB og DDT. Dette til tross for at DDT ble forbudt for 30 år siden. Hos de yngste forsøkspersonene i undersøkelsen ble det funnet nyere stoffer som bromerte flammehemmere og syntetisk musk. Dette er syntetiske stoffer som i likhet med PCB og DDT har svært lang nedbrytingstid og vil eksistere i naturen i mange tiår framover.

Bromerte flammehemmere og syntetisk musk er eksempler på såkalte ”nye” miljøgifter. Disse og en rekke andre menneskeskapte tilsettingsstoffer finnes i mange forbruksvarer. Syntetisk musk finner vi blant annet i toalettartikler som sminke, deodoranter og parfyme. Bromerte flammehemmere finnes i elektriske apparater, møbler, tekstiler, leker, plast, CDer, DVDer mm. Selv svært små mengder av disse stoffene kan gi stor skade.

Såkalte ”nye” miljøgifter er mest utbredt i den industrialiserte delen av verden, mens utviklingslandene fortsatt har store punktutslipp av miljøgifter fra fabrikker og sprøytemidler. De samlede utslippene av miljøgifter i utviklingslandene økes ved at bedrifter i industrialiserte landene flytter deler av sin forurensende industri til utviklingsland. Dette er lønnsomt for vestlige bedrifter fordi miljøregler enten ikke eksisterer eller ikke blir håndhevet i samme grad som i industrialiserte land. Dette fører til at mennesker i mange utviklingsland har blitt utsatt for store mengder giftige kjemikalier på grunn av vestlig industriforurensning. Flere industrialiserte land har flyttet garverier av lær til utviklingsland hvor store mengder krom renner rett ut i bekker og elver, der hvor den samlede belastningen av miljøgifter fra før av ofte er svært stor både for mennesker og natur.

At miljøgifter også gjør stor skade i naturen har vært kjent lenge, men hvilken effekt de nye typene miljøgifter har hos planter og dyr vet man foreløpig lite om. I naturen er det særlig i dyr og fugler høyt oppe i de marine næringskjedene man finner miljøgifter, fordi giftstoffene spres med vann og luftstrømmer og til slutt ender opp i havet. Hos sel i det tilsynelatende ”rene” Arktis finner vi miljøgifter som stammer fra hverdagsprodukter som stekepanner, PCer og sofaer. Forskere har også påvist påvirkning fra hormonhermende stoffer hos isbjørner i Arktis. Dette har ført til at en del isbjørner har fått redusert reproduksjonsevne. Miljøgifter kan altså gjøre stor skade svært langt fra utslippskilden.

Når det gjelder miljøgifter, er føre-var-prinsippet i liten grad blitt brukt. Dette er en utfordring for myndighetene i mange land. I arbeidet med ny kjemikalielovgivning i EU (REACH), som ble avsluttet i 2006, var det store dragkamper mellom miljøorganisasjoner, som jobbet for en streng miljølovgivning til beste for miljøet, og industrien, som kjempet for en svak lovgivning med argumentasjonen om opprettholdelse av arbeidsplasser i industrien. Med sitt tunge lobbyapparat klarte industrien i stor grad å nå fram med sine krav.