Barn + stein = sant

Alle kan vi erindre episoder der vi som barn har latt oss begeistre over å finne stein.  Vi kan se for oss pjokken som samler lommene fulle av fine steiner på en fjelltur, slik at buksa nesten sklir av eller hun som  gransker fargerike, glatte steiner i fjæra eller han som får øye på noe som glitrer i sola – er det gull!?

Noen har kanskje også vært så heldige at de har funnet en ekte krystall i en fjellsprekk – hvilken skatt er ikke det? I dette landet vasser vi i stein, og noen ganger fanges oppmerksomheten vår av noe vakkert, spesielt eller merkelig. Men hva vet vi egentlig om stein og hvilket forhold har folk flest til geologi?

Det er ofte lettere å se mønsteret inni stein. Foto: Annette Tingstad Det er ofte lettere å se mønsteret inni stein. Foto: Annette Tingstad

Mitt inntrykk, hvis jeg skal driste meg til en påstand om folkesjela, er at geologi er for spesielt interesserte – geologene, men at mange av oss egentlig er mer eller mindre spesielt interessert i stein, men mangler kunnskap om stein. Jeg skal her fortelle om hvordan en liten dose geologisk kunnskap åpnet et nytt vindu til geologiens verden for meg og mine daværende 2. klassinger der vi alle ble «bergtatt».

Steinprosjektet

Interessen for geologi for mitt vedkommende ble vekket av Merethe Frøylands steinprosjekt (www.naturfag.no/stein). Dette er et opplegg som gir en konkret og enkel innføring i hvordan du kan observere og sortere de tre ulike hovedbergartene vi har: magmatiske, metamorfe og sedimentære bergarter. Kategoriseringen er tilpasset barn, og steinene har fått «hverdagsnavn» som beskriver mønsteret til steinene – og det er nettopp det vi skal observere. Opplegget tar utgangspunkt i de prikkete steinene, de stripete steinene og lag-på-lag-steinene, og samtidig dannelsesprosessene og dermed historien til hver steingruppe.

På jakt etter tydelig mønster Enkelt sagt kommer de prikkete steinene fra vulkaner, de stripete steinene fra fjellkjeder, mens lag-på-lag- steinene er dannet ved at elva frakter med seg sand, grus og leire til havet der blir sedimentene blir presset sammen på havbunnen til stein. Dette er nøkkelen til det som skulle vise seg å bli en «steinsuksess» både for store og små.

Mening, mestring og motivasjon

Jeg påstår i overskriften at barn + stein = sant, det vil si at barn ofte har en genuin interesse for stein. Videre påstår jeg at folk flest ikke føler at de har noe særlig greie på geologi, kanskje fordi fagområdet kan virke vanskelig tilgjengelig med mange og spesifikke begreper og prosesser, og fordi mange av oss føler at vi ikke har med oss særlig geologisk kunnskap fra egen skolegang. For å illustrere disse påstandene, vil jeg vise til en situasjon som jeg vil tro mange lærere kan kjenne seg igjen i:

Det er uteskole. En elev kommer løpende til læreren med en fin stein. De ser på steinen sammen og kommenterer egenskaper som glans, farger og form og er enig om at den var flott. Eleven forteller at han/hun samler på steiner, og læreren kan bekrefte at dette blir et vakkert tilskudd til samlingen.

Så stopper samtalen opp og enhver form for videre diskusjon og undring uteblir, for det er ikke så lett å finne mer å snakke om når kunnskapen mangler. Det er da steinprosjektet kommer inn med en nøkkel til kunnskap. Kunnskap som gir mening, kunnskap som gir elevene en mulighet til selv å kunne observere stein slik geologene gjør det. Elevene blir aktive deltakere i læringsprosessen, og de gjør egne erfaringer som skaper undring, får dem til å stille nye spørsmål og lete etter svar, sammenligne og sortere. De erfarer at ikke alle steiner er like lette å lese. Det kan være en stein med utydelig mønster, en stein med både prikker og striper eller en stein som er helt gråsvart, tilsynelatende uten mønster.

På fossiljakt. Foto: Anne Cathrine Hammerborg På fossiljakt. Foto: Anne Cathrine Hammerborg

Det geniale med steinprosjektet er at vi skal lete etter steiner med tydelig prikkete, stripete eller lagdelt mønster, og min erfaring er at det er der elevene har oppmerksomheten sin. Hvis en stein er vanskelig å «lese» på grunn av utydelig mønster, kan de kaste den fra seg og finne en ny. Det er selvfølgelig en forutsetning at elevene vet hva de skal se etter ved at dette er gjennomgått på forhånd med praktiske øvelser. I opplegget får elevene en enkel innføring i de ulike steinenes historie, det vil si at det er en årsak til at steinene ser ut som de gjør. En stein er ikke bare vanlig forekomst som vi ser overalt, men et resultat av en prosess. Steinprosjektet gir elevene en gryende geologisk kunnskap og forståelse som åpner blikkene deres og gir fenomenet stein en ny dimensjon.

Mange elever vil bruke denne kunnskapen når de studerer steiner også utenfor skolen. De vil kunne fastslå steinens dannelsesprosess mer eller mindre sikkert utfra steinens mønster. Dette kan de igjen dele med foreldre, søsken og andre, som med stor sannsynlighet vil bli imponert over den unges kunnskaper. Hvis elevene i tillegg har lært de vitenskapelige navnene på de ulike bergartene (magmatiske-, metamorfe-, sedimentære bergarter), kan de forvente en stor wow-respons fra yngre og eldre tilhørere. Og hvilken mestringsfølelse og stolthet over egen kunnskap vil ikke det kunne føre til?

Denne er nok stripete. Denne er nok stripete. Foto: Annette Tingstad

Jeg opplever en enorm motivasjon og entusiasme hos elevene (og hjemmene deres) når vi har geologi på timeplanen. De kan umiddelbart ta i bruk, prøve ut og oppleve at de mestrer det verktøyet som er å vite hva de skal se etter og kjenne til steinenes historie. Gjennom å observere hva som finnes av stein i skolens nærområde får elevene øvelse i å observere stein, mulighet til å repetere og koble dannelsesprosessen til steinen, men også utfordringer med å lese stein som ikke har så tydelig mønster. De studerer steiner, undrer seg, diskuterer seg imellom og med lærer. Elevene er aktive, fokuserte og entusiastiske – stein har blitt til noe mer enn bare stein.

Læring med god holdbarhet

Å sette geologi på timeplanen er altså fullt mulig, selv for de yngste elevene. En stor utfordring for oss lærere er kanskje det å skulle undervise i noe vi ikke kan. Men steinprosjektet gir tilstrekkelig grunnlag for å lykkes med undervisningen, fordi det er så konkret, enkelt og anvendbart, og elevene blir så entusiastiske. Jeg vil også trekke frem samtalene og undringen jeg opplevde med elevene, særlig når vi var ute. Forholdet mellom lærer og elev var preget av samspill og en felles språklig forståelse av ny kunnskap som skulle utforskes. Elevene argumenterte for sine påstander med klassifiseringsverktøyet. Lærerrollen var i stor grad preget av veiledning – å stille spørsmål og holde oppmerksomheten på det vi hadde lært. Elevene koblet praksis og teori på en meningsfull måte. Som etterarbeid tegnet, skrev og leste elevene om de ulike bergartene og deres historier. Noen laget også Powerpoint som de viste fram. Dette arbeidet bar også preg av entusiasme og stolthet hos elevene. På denne måten fikk vi integrert grunnleggende ferdigheter som språk, lesing, skriving og IKT i naturfagundervisningen på en god og meningsfull måte.

Læringseffekten elevene hadde av dette opplegget var imponerende. Det viste seg tydelig da klassen ble testet ett år etter at vi hadde gjennomført steinprosjektet. Elevene ble delt i grupper på tre, og hver gruppe fikk utdelt 5 steiner der alle de tre hovedbergartene var representert. Samtlige grupper klarte å klassifisere steinene, og de kunne gjøre rede for de tre ulike dannelsesprosessene.

Er bakgrunnsstoff for