Vår i naturen – arena for lek, kunnskap og tradisjoner

Hva er vel mer inspirerende enn å være i naturen sammen med personer som kjenner artene og kan fortelle historier knyttet til dem? Å øke barns kunnskap og interesse for den delen av kulturen som er knyttet til naturen og det som vi finner der, kan være med på å gi elevene et nærere forhold til naturen.

Tidligere tiders lesebøker fra skolen har mye poesi knyttet til natur. Norsk Folkeminnelags skrifter er en kilde for lokal navnebruk knyttet til arter, forestillinger og overtro. I denne artikkelen henviser jeg til ett av disse skriftene; Johan Theodor Storakers Elementerne i den norske folketro.

«Af Himmellegemerne vakte Solen og Maanen en særegen Opmerksomhed. I de tidlige Tider tænkte man sig disse som alle Ting i Naturen som levende Væsener. Den mægtige Indflydelse, som Erfaringen lærte, at de have paa den omgivende Natur, var Beviset herfor. Fra Solen kommer Lys og Varme og Liv i Naturen, og jo høiere den stiger paa himmelen, des mere svinder Vinterens kulde og Mørke.» 

«Noen steder i landet har det vært en gammel skikk at første Gang Solen kommer tilbage og skinner ind i stuen, kliner man lidt Smør paa det Sted, hvor den skinner, og saa faar den god Lyst til at skinne hele Sommeren.»

(fra Elementerne i den norske folketro)

Vår i naturen -1 Bildet er hentet fra Læsebog for folkeskolen. N. Rolfsen, 1916.

Det farlige
Hvis mig du vil lyde,
jeg rår dig til ikke i haven å gå;
for trærne skyter,
solstrålene stikker,
og lerkene slår.
(Chr. Winther)

Vårvise

Stæren sitter på skjulet
og fløiter så det er en lyst,
og katten sitter i solen
og slikker sitt hvite bryst.

I bislaget står Hans Jørgen
og klorer sig i sitt hår.
Å nei da, som det har tinet,
og det bare siden igår.

«Tenk, snaut for en uke siden
hadde vi to alen sne,
og nu er det næsten ikke
en fane på marken å se.»

Hans Jørgen rusler til skjulet
og haler kjerrene frem,
og kiker på hjul og på akser,
og pusser og smører dem.

Og konen hans, Ane, åpner
hvert vindu som åpnes kan,
og storvasker alle gulver
og strør dem med brisk og sand.

Og linerlen tripper på tunet
og gjør sig så lekker og fin,
og blinker med begge øine
og vipper med stjerten sin.
(Vilhelm Krag)

Vår – det ligger lengsel i ordet, lengsel etter sol og varme. Vi har vel alle begivenheter som vi forbinder med våren. I min barndom var det vår når vi fikk gå i «småsko» og kunne ta syklene ut. I dag er vår for meg ensbetydende med fuglesang og leirfivelen som titter fram mellom snøflekkene. I gamle dager snakket folk om soldråpene. De kom den første dagen om våren da sola skinte så varmt at det dryppet av taket, og dette var en festdag. Da så folk at vinteren var omme. Det var selvfølgelig helsebot i de første soldråpene, så de ble samlet på et glass og brukt til medisin.

Tøveir
Hør, hør, hvor det tør! Det hagler og pibler, det krabler og kribler fra tegl og tag, vi har solskinn i dag; alle smaa roser bag rude drømmer: Vinteren er ude. 
(Chr. Richardt)

Tidlig i april blomstrer hassel og or. Begge disse artene blomstrer før de har fått blader, vi sier at de blomstrer på bar kvist.

Hassel  Corylus avellana

Hunnblomstene hos hassel blir befruktet av pollen som spres med vinden. Bladverket ville gjort det vanskeligere for pollenet å nå hunnblomsten, derfor er det gunstig at bladene ikke er kommet ennå. Hunnblomstene sitter i knopper på kvistene, og bare de vakre røde, trådlignende arrene stikker ut. Hannblomstene på hasselen er lyse gulgrønne rakler.

Hassel. 1. Grein med hunnblomster til venstre og hannrakler til høyre. 2. Grein med blad og nøtter i hams. Øverst to nøtter.  Hassel. 1. Grein med hunnblomster til venstre og hannrakler til høyre. 2. Grein med blad og nøtter i hams. Øverst to nøtter. Naturen, Lære- og lesebok for folkeskolen, Berg, Folkestad, Ditlefsen og Sundal, 1953. Aschehoug Forlag. Hassel er kanskje mest kjent for sine velsmakende nøtter. Vi finner hassel på varm, gjerne steinete, mark, på kalkrik jord. Den kom til Norge for ca. 8.000 år siden, og det er funnet hasselnøttskall i tilknytning til bosetninger helt fra steinalderen. Hasselnøtta er fettrik og inneholder A-, B-, C- og E-vitaminer, samt kalk og jern. Hassel var i gamle tider et hellig tre som sto under gudenes beskyttelse, og under treet levde hasselormen.

Barnepollinering av hassel

Når hasselen blomstrer, kan dere pollinere hunnblomsten med pollen fra blomstene fra et annet tre. Senere på sommeren kan dere undersøke om det har kommet flere nøtter der enn på de blomstene som er blitt pollinert på naturlig måte.

Før i tida mente man at røde blomster på hasselen varslet krig! 
(fra Elementerne i den norske folketro)

Hasselrakler. Hasselrakler. Foto: Anne Elisabeth Scheen

Rot- og stubbeskudd av hassel har vært mye brukt til ulike flettverk som korger og fat. Hassel har også vært mye brukt til band rundt tønner. Om våren var hasselkjeppene fine til å lage spyd og piler til indianerleken. Hasselkjeppene ble også brukt til å «hive leire»: Barna spisset hasselkjeppen foran og satte på en leirklump. Så slynget de leirklumpen langt avgårde. Barna brukte ofte å smelle med blad, da kunne de gjerne bruke hasselblad. De laget en ring ved hjelp av pekefingeren og tommelen på venstre hånd, og la så et blad over hullet. Så slo de med høyre hånd flatt oppå bladet, slik at det gikk hull i bladet med et smell.

Med hasselnøtter har barna lekt en lek som heter «Odde eller jamt». I denne leken var det to deltagere med hver sin haug med nøtter. Den ene tok noen nøtter i handa, knyttet neven, og spurte: Odde eller jamt? Gjettet den andre deltageren for eksempel jamt (partall) og den første åpnet handa og viste fram tre nøtter (tre er et oddetall), sa han da: Gi meg ei så har jeg jamt. Da måtte den som gjettet feil gi den første en nøtt slik at han fikk jamt. Hvis han hadde gjettet riktig, dvs. odde, da hadde han som gjettet fått ei nøtt. Den som gjettet riktig tjente ei nøtt, og den som gjettet feil tapte ei nøtt.

Gran Picea abies

Grana får nye lysegrønne skudd i løpet av våren, disse skuddene er veldig C-vitaminrike. Barn har enkelte steder i landet brukt å spise disse skuddene, som ble kalt muru.

Gran. 1: Kvist med hannblomster. 2: Hunnblomst. 3: kongle. 4: Frø.   Naturen, Lære- og lesebok for folkeskolen, Berg, Folkestad, Ditlefsen og Sundal, 1953. Aschehoug forlag.
Gran. 1: Kvist med hannblomster. 2: Hunnblomst. 3: kongle. 4: Frø. Naturen, Lære- og lesebok for folkeskolen, Berg, Folkestad, Ditlefsen og Sundal, 1953. Aschehoug forlag. Naturen, Lære- og lesebok for folkeskolen, Berg, Folkestad, Ditlefsen og Sundal, 1953. Aschehoug forlag.

Vinteren 1708–1709 kriget svenskekongen i Russland. Soldatene ble møtt med nedbrente gårder og landsbyer, og hadde derfor vanskelig for å skaffe mat. De svenske soldatene ble etterhvert uttæret og sykdommer herjet blant dem. Den svenske feltlegen Erbenius fant da ut at de kunne trekke te av furu- og granskudd. Dette ga et kjærkomment vitamintilskudd til soldatene.

Det er mange bruksmuligheter for granskudd og barnåler. Plukk de lysegrønne skuddene, ikke for mange av hvert tre. Når dere kommer inn, legger dere skuddene i et kjøkkenhåndkle og rister dem godt slik at hamsene løsner. Skuddene kan legges i olivenolje og brukes til marinering eller steking. De kan sprøstekes i smør og brukes som tilbehør til kjøtt eller fisk. Skuddene kan også fryses. Av ferske eller frosne skudd kan dere trekke te eller lage boller (brød) med finsnittet granskudd i. For å lage te av barnåler kan dere støte friske barnåler i morter. Hell kokende vann over, og la dette trekke i noen minutter. Velbekomme!

Kvae fra gran har til alle tider vært til særlig glede for barna. Kvae er harpiks oppløst i terpentin. Terpentinen vil dampe bort, og harpiksen vil etterhvert bli fast og sprø. Barna prøvde ofte kvaliteten ved å trykke på kvaen med neglen. Dersom det spratt av små stykker, var kvaliteten god, det var «go’koe». I tillegg til at det var godt, var det bra for tennene! Kvae kunne også brukes til tetting rundt korker ved safting. Da lakket en rundt korken med oppvarmet kvae.

Dei såg på grankonglane om det blei regn eller ikkje. Sprikte dei ut var det mot tørrver og opphald, kraup dei i hop var det mot regnver. 
(fra Elementerne i den norske folketro)

Til barneleik har gran- og furukonglene vært mye brukt. Konglene ble utstyrt med pinner til bein og var kyr og sauer, alt etter størrelsen på konglene.

Hestehov Tussilago farfara

Tidlig, tidlig på våren kan vi se leirfivelen titte fram på en bar og solvendt flekk. I Trøndelag kalles den mest leirfivel, men kanskje du kaller den hestehov, leirkall eller kanskje gollbåst. Bladene, som har gitt hestehoven navnet, kommer ikke før senere. Noen kaller bladene for leirskræpp. Blomsterstengelen er belagt med små hårkledde, rødlige skjell. Leirfivelen vender blomsten mot solen hele dagen, for så å lukke seg til kvelden. Frøet er som en hard nøtt med en hvit silkelignende fnokk, som vinden kan ta fatt i og spre langt avgårde. I mai/juni starter blomsterstengelen å vokse slik at blomstene kommer høyere opp, slik at vinden lettere kan få tak i fnokkene.

Hestehov. Hestehov. Foto: Anne Elisabeth Scheen

Leirfivelen vokser i leirholdig jord, derav navnet leirfivel. Blomsten vi ser er ikke en enkelt blomst, men ca. 400 små enkeltblomster som er samlet i kurven. Leirfivelen har to typer blomster i kurven. Langs kanten sitter det flere kretser av tungeformete blomster, disse kalles randblomster. I midten av kurven sitter en annen slags blomst som har litt mørkere farge. Disse kalles midtblomster eller skiveblomster. Hvis vi på høsten bretter bladene til side, kan vi se de store brune blomsterknoppene som allerede ligger klare til neste vår.

I gamle dager ble bladene brukt til sårbehandling. Folk la bladet med den hvitfiltete undersiden mot såret. De trodde at hårene trakk ut verken. Deretter la de et nytt blad med den glatte siden mot såret. Dette hadde en legende virkning. Bladene har også vært brukt til grisefor. Til farging av garn gir de en lys gul farge. Bladene har blitt tørket og senere brukt til å koke te som skulle hjelpe mot forkjølelse. Bladene er også blitt røkt som tobakkssurrogat. Leirfivel heter, som mange vet, Tussilago farfara på latin. Tussi betyr hoste, og røyk fra brente leirfivelblad har blitt brukt som et middel mot astma.

Hestehov

Våren
er ein flokk hestar

Med øyret mot bakken
kan du høyre hovslaga
slå sprekkar i telen
høyrer du lett
den krafsande lyden
av røter som leitar etter feste

Lytt slik lenge, høyr: Det vrinskar!
Berre pass deg
så du ikkje
får ein heste-hov i øyret!
(Marit Tusvik)

Hvitveis Anemone nemorosa

Hvitveis.1: Planten med rot. 2: Fruktsamling. 3: Ei enkelt nøtt. Hvitveis.1: Planten med rot. 2: Fruktsamling. 3: Ei enkelt nøtt. Naturen, Lære- og lesebok for folkeskolen, Berg, Folkestad, Ditlefsen og Sundal, 1953. Aschehoug Forlag. Hvitveisen er et kjærkomment tegn på vårens ankomst. Hvitveis heter på latin Anemone nemorosa. Anemone kommer av det greske ordet for vind, anemos. Navnet kan komme av at kronbladene lett faller av. Nemorosa kommer også av et gresk ord, nemos, som betyr lund. Hvitveisen vokser ganske riktig i skog og lunder. Den har en lang krypende jordstengel som sprer seg utover, og hvitveisen blir derfor tallrik i de områder hvor den trives. Blomsten er åpen på dagen, og på kvelden lukker den seg og bøyer hodet ned mot bakken. I Trøndelag har hvitveisen gjerne blitt kalt kvitsemmer.

Hvitveisen har mange steder vært en kalenderblomst. Når den var i blomst, var det et tegn på at de kunne slippe sauene på beite; då er det mat i marka åt småfeet (fra Elementerne i den norske folketro). Derfor har hvitveisen enkelte steder blitt kalt geitsymre og sausymre.

Hvitveisen er, som blåveisen, giftig. Før i tida spiste de likevel den første hvitveisen, eller de tre første, de fant om våren. Dette skulle være til vern, som medisin eller bringe lykke; Hvis du spiste den første hvitveisen, skulle det gå deg godt et helt år. Den første hvitveisen skulle også verne mot orm og hjelpe mot brystsvie. De trodde også at for å unngå å bli brun i ansiktet skulle folk spise de tre første hvitveisene de så om våren, og de fikk heller ingen smittsomme sykdommer det året. Barna kunne også spise den, fordi det smakte søtt.

Vår i naturen -7 Fra: Norsk Folkeblad, 1866-1872 Hvitveisen har blitt brukt som legemiddel, men da bare til utvortes bruk, nettopp fordi den er giftig. Den er blitt brukt mot frostskader og tannverk. Bladene ble støtt i morter og bladsaften ble smurt på det syke stedet. Det viste seg at om de lot dette ligge på huden for lenge ble det stygge sår som grodde sent. Dette kunne noen utnytte for å slippe militærtjeneste. Jeg fant også det rådet å smøre seg inn med saft av hvitveis hvis en var blitt solbrent.

I en gammel flora fra 1916 fant jeg et gammelt sagn som forteller hvorfor hvitveisen har den fargen den har: I det gamle Hellas trodde de på mange forskjellige guder, en av dem var Afrodite, kjærlighetsgudinnen. Afrodite var forelsket i en ung mann som het Adonis. Han var jeger og befant seg ofte ute i skogen hvor han jaget villsvin. En dag ble Adonis angrepet av et villsvin og drept. Da Afrodite hørte dette, ble hun helt utrøstelig. For å bevare minnet om Adonis tok hun en dråpe av blodet hans og blandet den med litt av gudenes drikk, nektar. Deretter helte hun det ut i et skogholt. Der spirte det en blomst som fikk sin farge etter hvitheten fra den edle nektaren og sitt rosa skjær fra Adonis’ blod. Den blomsten som ble skapt til minne om Adonis, var hvitveisen. Og ennå i dag har den sin vakre farge.

Hvitveis. Hvitveis. Foto: Anne Elisabeth Scheen

Referanser

Storaker, Johan Theodor: Elementerne i den norske folketro. (Storakers Samlinger 3). Ved Nils Lid. Kristiania 1924. Del av Norsk Folkeminnelags skrifter.

 

Aktuelle kompetansemål i læreplanen

Læreplan i naturfag

  • Etter 2. årstrinn
    • Forskerspiren
      • stille spørsmål, samtale og filosofere rundt naturopplevelser og menneskets plass i naturen
    • Mangfold i naturen
      • gjennomføre aktiviteter i nærområdet for å lære om naturen og samtale om hvorfor dette er viktig
      • bruke observasjoner til å beskrive kjennetegn ved årstidene og fortelle om hvordan man i samisk kultur deler inn året
      • gjenkjenne og beskrive noen plante- og dyrearter i nærområder og sortere dem i grupper
  • Etter 7. årstrinn
    • Mangfold i naturen
      • undersøke og beskrive blomsterplanter og forklare funksjonene til de ulike plantedelene med tekst og illustrasjon
      • beskrive kjennetegn på noen plante-, sopp- og dyrearter og ordne dem systematisk
      • fortelle om hvordan noen planter, sopp og dyr brukes i ulike tradisjoner, blant annet den samiske, og diskutere om bruken er bærekraftig