Læringslandskap og bruk av kroppen

Naturen er et miljø med høyt biologisk mangfold, et skiftende klima, skiftende årstider og en stadig forandring i den økologiske syklusen. Naturen, enten det er en skog, ei strand, en bekk eller et fjellområde, representerer et dynamisk miljø og en røff lekeplass som stimulerer barns sansemotoriske utvikling og gir utfordringer og spenning.

Naturen – et stimulerende læringsmiljø

Landskapets form med bakker og skrenter er utfordringer som barna må forsere, vegetasjonen gir ly og skjul og trær til å klatre i og engene er til å løpe og tumle på. Barn har en funksjonell tilnærming til omgivelsene og tolker landskapet på som de funksjonene som finnes der. Intuitivt tar barna landskapet i bruk til fysisk utfordring og lek. Barn oppsøker, oppdager og utforsker miljøet og ser umiddelbart muligheter til lek og aktiviteter i landskapet. Dette kan forklares gjennom Gibsons teori om ”affordances”.

Teorien om ”affordances” (Gibson 1979)
Gibson hevder at det er en klar sammenheng mellom det perseptuelle systemet og det motoriske systemet og at vi bruker omgivelsene på den måten som vi oppfatter dem. Begrepet ”affordances” beskriver den funksjonene et element i landskapet kan tilby individet Det å oppfatte elementer i landskapet er å oppfatte hva de kan tilby av funksjoner. Barn oppfatter elementer i landskapet som funksjoner, det vil si hva de kan tilby: muligheter til å klatre, skli, hoppe, kaste, bygge …..


“Affordances” er muligheter til å ta i bruk de utfordringer og funksjoner de ulike elementene i landskapet kan tilby. Et tre med hensiktsmessig greinsetting gir muligheter til å klatre, stubber og store steiner gir muligheter for å klatre opp på og hoppe ned fra, stokker gir muligheter til å balansere, krabbe over og krype under, buskaset gir muligheter til å gjemme seg bort, slettene innbyr til løpe- og fangeleker. Materialer og elementer i landskapet representerer byggematerialer som gir muligheter for lek med løse materialer, konstruksjoner og hyttebygging. Naturen representerer et dynamisk miljø med mange muligheter og utfordringer, og barn ser slike muligheter og utfordringer – og tar dem i bruk. Mens de voksne setter seg for å nyte utsikten, er barna i full aktivitet med et eller annet, de er ikke så opptatt av utsikt, men heller av det nære og funksjonelle i landskapet. Barn foretrekker lekemiljø der det er muligheter for å klatre i trær, skli, kaste, hoppe og løpe, bygge hytter, bygge med sand, leire og snø. Dette er aktiviteter barn prioriterer høyt, og som naturen gir rike muligheter for. Noen sentrale områder der en erfaringsmessig ser læringseffekter gjennom barns lek i natur, er: motorisk mestring, helse, kreativitet, kognitiv utvikling og sosial kompetanse.

Den beste garantien for at barn er fysisk aktive, er at de er ute. Ute kan barna bevege seg fritt, det blir mindre konflikter når de leker, og leken blir mer kreativ, samtidig som motorikken utvikles gjennom lek i natur og ulendt terreng). Mjaavatn og Gundersen (2005) hevder at barn som er fysisk aktive, har et bedre selvbilde enn barn som er lite fysisk aktive, og fysisk aktivitet i seg selv ser ut til å ha positiv betydning for barn og unges mentale helse.

Ulike prosjekter viser mange positive erfaringer fra lek, aktivitet og friluftsliv i småskole og barnehage. Mange av disse erfaringene er ikke godt undersøkt gjennom studier eller forskning, selv om slike erfaringer stadig blir rapportert fra barnehager og skoler.

Barn søker utfordringer i terrenget og de mulighetene som et naturlandskap gir for fysisk utfoldelse, for eksempel å forsere en bergvegg, klatre høyere i treet eller skli ned skrenten. Barn blir trygge i naturen når de blir kjent i området og mestrer utfordringene der. De viser glede over mestring av egen kropp og ved fysisk utfoldelse, noe som ofte skjer gjennom fri lek uten voksenstyring. Noen barn har god kroppsbeherskelse og trenger mye stimuli for å få tilfredsstilt bevegelsestrangen. Det urolige barnet kan få utløp for overskuddsenergi ved å være i fysisk aktivitet. Det stille og forsagte barnet kan gjennom riktige utfordringer og bruk av kroppen oppleve mestring, få større selvtillit og dermed utvikle en bedre sosial atferd overfor andre barn.

Naturen som lekeplass stimulerer til motorisk utvikling

Allsidig lek i variert naturterreng har en positiv effekt på barns motoriske utvikling og læring av bevegelser. I en studie av barns lek i natur har jeg sett på sammenhengen mellom naturens muligheter for variert lek (affordances), hvordan barna brukte dette til fysisk aktivitet og hvordan dette resulterte i barnas motoriske utvikling og læring av motoriske ferdigheter. En sammenlignende studie av to barnehager med forskjellig utelekeplass ble gjennomført over et år: høst-vinter- vår, der barnegrupper i alderen 5-7 år lekte ute i alle årstider. Forsøksgruppa (46 barn) hadde skogen utenfor barnehagens gjerde som lekeplass. Skogen var totalt ca. 80 mål stor med variert topografi med åpne sletter, bakker, noen skrenter og bratte partier. Vegetasjonen var rik og variert med i alt 10 ulike definerte vegetasjonstyper men var dominert av ulike typer av barskog, løvskog og elementer av edelløvskog (se Figur 1). Området ga mange muligheter for fysisk aktivitet og bevegelseslek som klatring, å skli, løpe, hoppe, kaste, finne skjul og bygge hytter, med mer. Referansegruppa (29 barn) brukte hovedsakelig barnehagens område innenfor gjerdet som lekeplass. Dette var en mer tradisjonell lekeplass med relativt flatt terreng og lekeapparater. Begge grupper ble testet med motoriske tester (EUROFIT Motor Fitness Test) før (høst) og etter (vår) at tiltaket ble gjennomført. Effekten av lek og fysisk aktivitet i de ulike bevegelsesmiljøene ble registrert i form av endring i resultater på testene fra før- til etter-test i begge grupper. Hovedresultatene fra undersøkelsen viste en signifikant forbedring i de motoriske testene i forsøksgruppen fra før- til ettertest. Referansegruppen viste ikke tilsvarende forbedring i testøvelsene, og forsøksgruppen viste en klart bedre fremgang i de motoriske testene for balanse og koordinasjon sammenlignet med referansegruppa. Fra dette studiet ble det konkludert at naturlandskapet er en læringsarena som fremmer fysisk aktivitet og motorisk utvikling hos barn. Naturlandskapet tilbyr muligheter for allsidig lek og fysisk aktivitet og dette fører til motorisk uvikling og læring hos barna. Terrenget inviterer til ulike former for lek og fysisk aktivitet. Barna ser mulighetene og tar dem i bruk: Et tre blir et klatrestativ, en skrent blir en sklie, buskaset blir gjemmesteder, einerbusken blir hus og hjem (se Figur 2), løse materialer blir samlet til hyttebygging i busker og trær. Åpne sletter og jorder blir ypperlige skibakker om vinteren. I løpet av prosjektperioden ble barna godt kjent i skogen og satte selv navn på populære områder: Konglekrigen, Stupet, Romskipet. Disse navne er betegnende for hva barna gjorde der av aktiviteter og fantasileiker. På denne måten blir steder identifisert med funksjoner og lek og får en spesiell betydning og identitet.

Figur 1. Vegetasjonkart med palantesosiologi og fysiognomi i landskapet Figur 1. Vegetasjonkart med palantesosiologi og fysiognomi i landskapet Figur 2. Lek i einerbusken Figur 2. Lek i einerbusken

Landskapet representerer rammefaktorer som legger føringer for aktiviteten som foregår der. Leken og alle former for fysisk aktivitet knyttet til den, er «oppgaver» som barna utfører. Barn løser oppgavene på ulike måter ut fra individuelle forutsetninger. Påvirkningen fra terrenget i de ulike aktivitetene/oppgavene barn utfører, gir fysiske stimuli til barnas motoriske utvikling. Variasjonene påvirker barnas mestring av bevegelser og stimulerer til bedre motoriske ferdigheter, spesielt med hensyn til balanse og koordinasjon. Regelmessig og hyppig bruk av naturen til lek og fysisk aktivitet vil derfor styrke barnas motoriske utvikling. Dette er framstilt nedenfor i en didaktisk modell som viser sammenhengen mellom landskapets tilbud – ulike former for fysisk aktivitet og grunnleggende bevegelser gjennom bruken av landskapselementene – og virkningen på motorisk utvikling gjennom læring av ferdigheter og utvikling av de motoriske egenskapene balanse, koordinasjon, hurtighet og kraft.

Gjennom studiet av barns bruk av landskapet til lek og fysisk aktivitet ble det også tydelig hvordan barna oppdaget livet i skogen. Trær og busker ble utforsket og benyttet til hyttebygging og rollelek, der bl.a. einerbusken ble et populært skjul for ”hus og hjem” leker. Barna lært navn på mange planter og dyr som hadde skogen som sin habitat. Dyr og fugler ble observert og gjenkjent gjennom direkte møter eller som spor og sportegn. Barna hadde selv seriøse diskusjoner omkring spor og sportegn når disse ble oppdaget – og kunnskapen var stor: de kunne føre diskusjoner ”på høyt nivå” hvorvidt det var et harespor eller ekornspor som var avsatt i snøen (Figur 3).

Figur 4. Læringslandskap: spor og sportegn Figur 4. Læringslandskap: spor og sportegn

Didaktiske perspektiver

Med skogen som lekeplass gir det gode muligheter for å introdusere andre fag og særlig naturfaglige tema som lar seg godt kombinere med bevegelsesleik i terrenget. Landskapet blir godt utforsket gjennom bevegelsesleken og barna blir kjent og føler seg trygge i landskapet. Dette er et ypperlig utgangspunkt for læring om natur i naturen. Da kan klatretreet, som allerede er utforsket for klatring, bli en naturlig og meningsfylt gjenstand for videre utforsking av treets fenologi. Buldresteinen kan bli en spennende gjenstand for geologiske undersøkelser og for studier av steinens biologi: planter og insekter som lever på eller i tilknytning til steinen. Treet og steinen blir da noe mer enn studieobjekt, de blir gjenstander for gjenkjennelse og subjektive erfaringer. Da er vi langt på vei inn i landskapets indre liv som åpner spennende og meningsfull oppdagende læring for barna. Ved å utforske et landskap som barna opplever som sitt eget lekelandskap, vil gi en mer autentisk undervisningssituasjon for barna. Undervisningen blir dermed mer enn et didaktisk opplegg med gode oppgaver og arbeidsmåter – det blir en læringssituasjon som krever observasjon med innlevelse og empati, en integrering av landskapsidentitet og kunnskap som vil føre til en forståelse av sammenhengen i naturen – biologisk mangfold og økologisk kunnskap Den didaktiske modellen i Figur 3 kan være et eksempel for hvordan landskapet også inviterer til andre tema for utforsking og oppdagende læring. Læringseffekten vil avhenge av subjektive erfaringer og autentiske læringelementer. For å kunne praktisere en slik form for dannelse av naturkunnskap i utdanningsløpet fra barnehage til høgere utdanning må vi legge Stina Johanssons refleksjon til grunn for naturstudiene: ”vi må lære oss å ikke bare gå ut i naturen – men heller å gå inn i den”. Dette krever at mye tid brukes i forbindelse med uteundervisningen i skole og barnehage og at dette blir kontinuerlig. Det er ikke nok med et par ekskursjoner eller utedager i året. Det er derfor avgjørende for god uteundervisning at en finner egnede steder i og rundt skolen og barnehagen som kan gi en autentisk undervisningssituasjon, der teori blir forstått gjennom praksis og i en kontekst som er reell for læringen.

Landskapet gir mange muligheter for læring: læring gjennom bruk av kroppen og oppdagende læring gjennom utforsking av ulike fenomener i landskapet (Figur 4). Ved at barna blir kjent i og med et landskap er det også lettere å organisere læring, men det forutsetter at også læreren har kunnskap og innsikt i å utnytte mulighetene i et slikt læringslandskap. Stedsbasert læring over tid har vist seg å gi positive læringseffekter i flere kompetanseområder i amerikanske skoler som har prøvd ut stedbasert pedagogikk. I Norge har de fleste skoler og barnehager muligheter for uteundervisning og det er å håpe at flere benytter seg av de muligheter som ofte ligger rett utenfor gjerdet.

Figur 4. Didaktisk modell som viser sammenheng mellom landskapselementer, fysisk aktivitet, motorisk utvikling og læring. Figur 4. Didaktisk modell som viser sammenheng mellom landskapselementer, fysisk aktivitet, motorisk utvikling og læring.