Erik Fooladi – eksperimenterende kjemiker, perkusjonist og matlager

Erik Fooladi er dr.scient. i kjemi og førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, (HVO). Her arbeider han med studenter og lærerutdanning. Erik er en mann som tror på synergi mellom forskjellige fag- og interesseområder. Det er da kreative tanker og nye ideer kan utvikles.

Koblingen mellom kjemi og mat er kanskje ikke så vanskelig å forstå, men hva med musikk? Erik hevder at hans eksperimenterende og improviserende holdning som jazzmusiker har en positiv innvirkning på arbeidet med kjemi og mat. For oss på Naturfagsenteret er han ikke minst kjent for sin eksperimentering med trollkrem. Han kan få en eggehvite til å bli, - ja enorm, og har forsket på alle variabler for å få trollkrem til å bli luftig. Interessert?

Nylig ble han oppnevnt til å sitte i den nasjonale faggruppen for naturfag i forbindelse med utvikling av ny lærerutdanning for grunnskolen.

Erik, du er organisk kjemiker fra Universitetet i Oslo (UiO), hvordan havnet du på Høgskolen i Volda?

- Egentlig er jeg metallorganiker, jeg har studert metallorganiske komplekser. Det ligger i grenselandet mellom organisk, uorganisk og fysikalsk kjemi. Jeg har syntetisert nye kjemiske forbindelser som har ett eller flere metallatomer i midten og er omgitt av organiske grupper/molekyler. Etter å ha syntetisert forbindelsene har jeg undersøkt strukturen på mikronivå og regnet på reaksjonshastigheter ol. Kona mi er fra Volda, og da det eldste barnet vårt skulle begynne på skolen, måtte vi bestemme oss for hvor vi ville slå oss ned. Jeg sendte et par åpne søknader, og tilfeldigvis hadde kjemikeren på HVO sagt opp stillingen sin noen få uker i forveien. Jeg takket ja til jobb der.

Nylig disputerte du og fikk tittelen Dr.scient. Avhandlingen het: ”Group 9 Half-Sandwich Compounds – Synthesis, Structure and Reactivity”. Det innebærer at du har klart å gjennomføre et vitenskapelig innsats ved siden av ditt arbeid på Høgskolen i Volda. Det synes jeg er imponerende, hvordan har du klart det, og hvordan klarer du å sjonglere med to så forskjellige hatter som organisk kjemi og lærerutdanning?

- Jeg var stipendiat ved UiO i drøyt fire år før jeg kom til Volda, så det var «bare» de siste eksperimentene og skrivingen som gjensto. Jeg mener det er en styrke å ha en solid faglig bakgrunn fordi en da ikke er redd for å dykke ned i litt tyngre faglig stoff. Jeg har for eksempel ikke problemer med å gå til primærkildene (forskningslitteraturen) når jeg leser et populærvitenskapelig sammendrag av ny forskning. Jeg kan selv ta stilling til om framstillingen er god og balansert. En slik tankegang forsøker vi å formidle til studentene våre også; en bør helst ha et betydelig overskudd i forhold til det fagstoffet man skal undervise. Jeg tror også det gir et bredt perspektiv på fag og fagdidaktikk. Utdannelsen min representerer en ganske annen kultur enn lærerutdanningskulturen, og jeg ser det helt klart som en styrke å være kjent med begge to.

Hvorfor forlot du metallorganisk kjemi til fordel for lærerutdanning?

- Det er nok tilfeldighetenes spill. Egentlig skulle jeg aldri bli lærer. Likevel; akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å jobbe noen annen plass. Jeg liker å tro at jeg, for min egen del, klarer å gjøre noe interessant ut av den situasjonen jeg befinner meg i, nesten uansett hva det dreier seg om. Bortsett fra å male hus, det er noe av det verste jeg vet! I tillegg innebærer det å jobbe på en høgskole eller et universitet en frihet til å velge sitt eget fokus på en annen måte enn i mange andre jobber. Dermed er mulighetene til å finne spennende ting å arbeide med nærmest uendelige, innenfor visse rammer. Dette setter jeg veldig stor pris på, og dette er en viktig grunn til at jeg har blitt der jeg er.

Hva er du mest opptatt av innen lærerutdanningen?

- Et vanskelig og litt ubehagelig spørsmål, å være politisk i åpne fora er ikke lett. Jeg er ingen typisk kritiker, men forsøker å finne de beste løsningene i den situasjonen som råder. En fare med dette er at man kan risikere å bli ukritisk, og da er det godt å være i et faglig solid kollegium, slik vi har i Volda. En oppgave jeg mener er viktig er at lærerstanden får styrket (gjenopprettet?) sin anseelse og respekt i samfunnet, kanskje særlig allmennlæreren / grunnskolelæreren. Det er nok mange som kan bidra til dette, og en del ligger nok i lærerutdanningen og hos lærerne selv. Tenk om vi hadde en utdanning der det var vanskelig å komme inn, tøft å komme igjennom, men der de som kom ut hadde en stolthet over at de hadde fått til noe som ikke hvem som helst andre ville klart? Vi sliter nok fremdeles med at læreren har ry i samfunnet for å være «den som har lang ferie». Dette bildet av lærere må vi bort fra, uten at jeg skal antyde hva som måtte være løsningen på dette.

Hva er din drøm for en god naturfagutdanning?

- Dette er også vanskelig, men det måtte være å strebe etter lærere med solide kunnskaper som samtidig er glad i faget og som ikke er redd for å bruke av seg selv. De lærerne jeg husker best fra min ungdom var ikke nødvendigvis de som underviste like godt i alt, men som lot sin egen interesse, kanskje til og med kjærlighet for faget skinne tydelig igjennom. På den annen side krever slike prioriteringer en person med solid fagkompetanse og faglig identitet. Jeg har en følelse av at det er mange som er så pliktoppfyllende overfor alle krav som stilles til dem at de kan risikere å utslette sin egen personlige signatur på undervisningen.

Hva synes du vi skal gjøre med den manglende kunnskapen og interessen for realfag i dag?

- Så vanskelige spørsmål du stiller, da! Vi lever i et samfunn der folk på et vis forventer å kunne definere sine egne (natur-)lover. Mange østlige og sørlige kulturer ser mot vitenskapen som en redning, mens mange her i vårt samfunn søker til de tingene de førstnevnte delvis vender bort ifra. ROSE-prosjektet ved UiO, og prosjektene i kjølvannet av ROSE, sier jo en god del om dette. Det er kanskje, for forskere, å klare å balansere mellom å komme folk i møte, popularisere og tilpasse seg, samtidig som man må stå rak og ha integriteten i behold. Levende interesse kombinert med integritet er kanskje en løsning, dersom løsningen ligger hos realistene i det hele tatt? Ikke godt å si. Kanskje er spørsmålene om manglende kunnskap og interesse egentlig to helt ulike spørsmål med helt ulike svar? Et godt tiltak kan være å fange opp de unge som tidligere ville valgt realfag, men som i dag velger andre retninger.

Om du kunne bestemme for undervisningen i norsk skole, hva ville du ønske deg da?

- Litt høyere tetthet av lærere kunne hjulpet et stykke på vei? Samtidig antyder vel studier at lærertetthet ikke nødvendigvis gir bedre læringsresultater. Jeg tror lærerne ville hatt godt av en noe mindre hektisk hverdag, der det kunne vært mer tid til faglig oppdatering og egenutvikling, og på dette området vil økt lærertetthet kunne hjelpe. Dette henger jo litt sammen med spørsmålet om faglig identitet og spørsmålet om lærernes anseelse. På den annen side er det veldig mange som mener veldig mye om norsk skole. Derfor er jeg litt forsiktig med å slenge ut synspunkter i hytt og vær. Kanskje blir dette konklusjonen? Mitt «prosjekt» har blitt å lage redskaper, i utvidet forstand, som lærere kan ta i bruk. Så kan lærerne velge om de redskapene jeg har laget er anvendelige eller ei. Dersom jeg har gjort en god jobb vil andre forhåpentligvis bruke dem og lære noe nytt på veien. Ellers er det like godt at folk lar dem ligge og bruker andre verktøy.

Du var en av de første i landet som tok ”forskerspiretankegangen” på alvor i forhold til mat. Hvor stammer den interessen fra?

- Antakelig er det mange før meg som har gjort dette, men kanskje hadde de ikke den gode kanalen som naturfag.no og tidsskriftet Naturfag er, til å komme ut med sine ideer? Kjøkkenkjemi er jo et begrep som har vært brukt i lang tid, men kanskje har man ikke fokusert like mye på nature-of-science-perspektivet eller forskerspireperspektivet tidligere? Jeg har alltid vært glad i mat, og som barn leste jeg gjerne i kokebøker. Denne interessen dovnet hen i ungdommen, men når en medstipendiat på universitetet presenterte meg for det nye fagområdet «Molekylær gastronomi» ble denne interessen brått og brutalt vekket opp igjen. Fram til da hadde jeg vært en slags Dr. Jekyll and Mr. Hyde: kjemiker på universitetet og en annen person hjemme. Jeg tok ikke kunnskapen med meg hjem på kjøkkenet; det var på et vis to ulike kulturer, og matvitenskap var noe man holdt på med i industrien. Med molekylærgastronomien ble det satt et naturvitenskapelig fokus på maten slik man lager den hjemme eller på restauranter. Plutselig fantes det en arena der jeg kunne kombinere fagkunnskap, personlig interesse og kreativitet på en og samme plass. Siden har snøballen rullet.

Du er initiativtaker til etter- og videreutdanningskurs for lærere i din region. Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter denne satsingen?

-Vi holder akkurat på med å sluttføre en evalueringsrapport, og det er spennende. Jeg har lært mye av dette. Hovedinntrykket mitt er at etter- og videreutdanning faktisk nytter. Det er verdt at samfunnet bruker penger på dette, og lærere fortjener å bruke mer tid på å oppdatere seg faglig og didaktisk. Slikt er dyrt i Norge, men dersom vi skal kalle oss et kunnskapssamfunn må det vel være greit å bruke mye penger på videreutdanning og etterutdanning? Videre er det artig å se kulturforskjellene mellom høgskole og grunnskole. Lærerne etterspør tips og matnyttige ideer de kan ta med seg og anvende direkte i skolen, mens vi føler et behov for å tilføre litt mer tungt fordøyelig stoff som krever faglig innsats og refleksjon. Dette kan føre til spenninger; kun matnyttige tips blir som å spise en sjokolade. Det smaker godt; man får rask energi, men faller raskt ned igjen. De lange tankene er som grovbrødet; smaker ikke like søtt og krever litt tid å fordøye, men vil også kunne vare lengre. Jeg mener begge deler er nyttig, men for å kunne introdusere de litt tyngre emnene kreves god tid. Derfor er det bra med opplegg der lærerne kan holde på over lengre tid og kan komme tilbake på kurs gjentatte ganger. Opplegget vårt går over to år der de samme lærerne kommer tilbake flere ganger. Sist, men ikke minst: det synes å være en kobling mellom lærerens forpliktelse til opplegget og hvilke spor etter- og videreutdannelsen setter i undervisningen. Kanskje ingen bombe, men det peker på et viktig aspekt: dersom man er på kurs eller studerer, har man som mottaker et stort ansvar for at opplegget skal være vellykket. Egen innstilling og rolle har betydning for utbyttet.

Er det en bok eller en forfatter som har betydd mye for deg?

- I faglig henseende er det nok én bok som skiller seg ut: Harold McGee sin bok «On Food and Cooking» er som en bibel å regne for mange av oss som er interessert i naturvitenskap og mat. Andre forfattere som har betydd mye for min interesse for koblingen mat og naturfag er den franske forskeren Hervé This, som er blant grunnleggerne av molekylær gastronomi, den danske kjemikeren Thorvald Pedersen og den svenske fysikeren Hans-Uno Bengtsson. Alle disse har skrevet spennende bøker, og sistnevnte var faktisk med i en del episoder av det svenske matprogrammet «Tinas mat» for noen år tilbake. Han snakket for eksempel om at det var mer effektivt å pakke inn en lunken champagneflaske i et vått håndkle, spenne den fast bakpå Harley’en sin og kjøre en tur, sammenlignet med å legge den i kjøleskapet. Man kunne jo bytte ut champagnen med vann eller melk, og Harley’en med tråsykkel og fri til kroppsøvingslæreren om å få stjele en kroppsøvingstime til naturfag?

Har du en interesse eller en hobby du vil fortelle om?

- For min del har dette to sider, på toppen av at jeg har en familie som er viktig: arbeid = hobby og hobby = arbeid. Er jeg på jobb når jeg eksperimenterer med mat hjemme? Kan jeg sende regning til Høgskulen når jeg kjøper en kg sjokolade for å undersøke hvordan den reagerer på varme og vann, og om kald sjokolade kan formes utelukkende gjennom høyt trykk? (Ja, den kan det.) Jeg skriver også en blogg om mat og naturfag (http//: fooducation.org). Er dette fritid? Ja. Er dette arbeid? Ja, det også. Jeg har f.eks. brukt bloggen som kanal for å skrive en begynnende prosjektbeskrivelse for et mulig forskningsprosjekt samtidig som det med ujevne mellomrom kommer ut oppskrifter på spennende smakskombinasjoner. Den seneste er softis der smakene er basert på plomme og blåmuggost. Høres forferdelig ut, smaker overraskende godt, men avhenger av hvilken plommetype du bruker. Det er både spennende og problematisk å ha slike løse grenser. En kan risikere at det ikke blir noe fritid igjen, men livet blir likevel langt rikere når jeg slipper å ha et arbeid der jeg gleder meg til at arbeidsdagen snart er over.

På fritid spiller jeg perkusjon i et band, innen sjangeren improjazz/ frijazz med sterke innslag av elektronikk og sjangerblanding. Musikken er kanskje ikke noe som ville bli spilt på P4, men den er veldig spennende og kreativitetsfremmende. Når musikken er basert på improvisasjon, er en nødt til å lytte nøye til hva de andre gjør og gi tilsvar som passer og samtidig bringer musikken videre. Jeg tror dette har påvirket meg som fagperson også. Å være bekvem med å improvisere er veldig nyttig, noe sikkert mange lærere vil være enig i.

I sum handler vel dette om å søke etter gode koblinger mellom forskjellige elementer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe til felles. Det er som oftest slik ny og spennende musikk blir til, og dette er noe av det mest givende jeg vet. Slike koblinger er relevante på flere plan, og er nok et gjennomgående trekk både i fritida og på jobb for min del.