Hopp til hovedinnhold

Samarbeid mellom skole og museum

Utnyttes museumsbesøk for dårlig?

Museer som læringsarena er et tema mange er og har vært opptatt av (Rennie, 2007). Flere har forsøkt å beskrive hva som kjennetegner museene som et sted hvor læring kan skje. Falk og Dierking (2000) beskriver museumsbesøket som et samspill mellom personlig, sosial og fysisk kontekst, presentert ved modellen ”The Contextual Model of Learning”. Modellen viser at læring påvirkes ikke bare av den personlige konteksten (hvem du er) og den sosiale konteksten (hvem du er sammen med) slik det sosiokulturelle læringssynet påpeker (Vygotsky 1986, Wertsch, 1991 og 1998) men også av den fysiske konteksten. Læringsutbyttet er med andre ord også avhengig av hvor læringen skjer. Det betyr at museene med sine utstillinger og ofte flotte bygg gir et annet læringsutbytte til skoleelever enn det læreren har mulighet for å gi dem i klasserommet. Samarbeid mellom skole og museer vil derfor kunne gi elevene flere læringserfaringer enn det skolen alene kan gi elevene.

Et annet viktig argument for samarbeid er at læring inntreffer og utvikles sjelden gjennom en enkeltstående opplevelse. Snarere oppstår læring generelt, og i realfag spesielt, som noe kumulativt og over tid, gjennom myriader av opplevelser (Dierking og Falk 2003). Museumsbesøket må derfor ikke bli stående isolert, men inkludert i de ”myriader av opplevelser” som fremmer læring.

Skal elever oppnå forståelse og læring er det viktig å ta hensyn til at læring er en prosess over lengre tid og at måten dette skjer på varierer individuelt (Gardner 1999). Gjennom teorien om mange intelligenser påpeker Gardner (2006) hvor viktig det er å variere undervisningen, gi elever mulighet til å erfare kunnskapen på flere måter og gi dem tid til å reflektere over den. Sammen kan lærer og museumspedagog gi elever en svært variert undervisning både med hensyn til aktiviteter og læringsarena, og slik bidra til en helt unik læringssituasjon for elevene, det vi kaller for ”mange erfaringer i mange rom” (Frøyland, 2003).

Museene og vitensenterne vurderer skolene som viktig målgruppe. I følge museumsstatistikken for 2006 (ABM-utvikling, 2007) har 70 % av norske museer langtidsplan for formidling til barn og unge. Skolene på sin side vurderer museene som viktige læringsarenaer. Så mange som over en million barn og unge i gruppe besøkte norske museer i 2006, og av disse fikk over 900 000 et pedagogisk tilbud. Også internasjonalt blir museene i stadig større grad vurdert som viktige supplement til skoleundervisningen. Dette viser seg blant annet gjennom økende antall undersøkelser som omhandler elevers museumsbesøk (Bramberger og Tal 2006).

Dessverre gir ikke alle museumsbesøk så godt faglig utbytte for elevene. Bramberger og Tal viser videre i sin undersøkelse at museumspedagogene sjelden ga elevene aktiviteter de skulle gjøre på museet og i samarbeid med andre elever. Det vanlig var
at museumspedagogen tok fullstendig styring over besøket og guidet elevene gjennom utstillingene, eller de slapp elevene helt løs i utstillingene uten noe veiledning. Det første karakteriserer Bramberger og Tal som autoritær kunnskapsoverføring og som de mener gir elevene lite læringsutbytte. Det andre kan elevene synes er veldig morsomt, men elevene regner ikke selv opplevelsen som læring (Griffin, 2004).

Tal et al. (2005) dokumenterer at lærere opplever museer som svært viktige læringsarenaer, men at de sjelden forbereder turen. Ofte vet elevene ikke hva som skal skje på museet, lærerne er passive på museet og få av dem gjennomfører etterarbeid på skolen. Liknende funn er gjort på Eksperimentariet i Danmark. Der undersøkte de hvordan skolene brukte utstillingene. Selv om 80 % av lærerne mente at besøket på Eksperimentariet hang sammen med naturfagundervisningen, så viste det seg gjennom besvarelsene av andre spørsmål at bare 30 % av besøkene fungerte som en læringsressurs. Mange av lærerne mente at de refererte til besøket i undervisningen etterpå, men bare 10 % av klassene hadde gjennomført et etterarbeid som f.eks rapportskriving, tegning eller liknende (Sørensen og Kofod, 2003). Spørsmålet er: Hvordan er situasjonen i norske museer og skoler? Det vil vi presentere i et av de neste numrene av Naturfag.

Undersøkelsene til Bramberger og Tal (2006) viser hvor stor forskjell det er mellom det forskningen sier om hva som skal til for at et museumsbesøk skal gi elever læring og hvordan museumspedagoger og lærere opptrer i praksis. Det er med andre ord et
stort gap mellom teori og praksis. Det kan være mange årsaker til dette. Teoriene om læring på museer representert gjennom for eksempel Falk og Dierking (2000) og Bramberger og Tal (2006) kan være ukjente for museumspedagogene, eller at den praktiske gjennomføringen av teoriene er uklar.

En annen årsak kan være manglende bevissthet og strategi for å fange opp hvordan ens egen praksis påvirker elevenes utbytte. Philips et al (2007) viser at det sjelden gjennomføres evalueringer på Vitensentra for å kartlegge elevenes utbytte. De som gjennomfører evalueringer er mer interessert i selve gjennomføringen av undervisningsopplegget enn av elevers utbytte.

Vår konklusjon må være at både skolene og museene bør samarbeide for å sikre best mulig utbytte for elevene ved museumsbesøk. Begge parter har et ansvar for å legge forholdene best mulig til rette for elevens læringsutbytte. Museene må gi tilbud som tar høyde for en sammensatt elevgruppe og skolene må prioritere for- og etterarbeid.

Bramberger og Tal (2006) har konkretisert dette på følgende måte:

  1. Elevene bør tilbys noen oppgaver eller aktiviteter som bare kan gjennomføres på museet.
  2. Elevene bør løse oppgavene sammen med andre elever.
  3. Undervisningen på museet må være tett koblet til skoleundervisningen.

De fant at dersom museumsbesøket ble styrt av disse tre faktorene, bidrar besøket til at elevene får kontroll over egen læring, blir engasjerte og kobler ny kunnskap til sine tidligere erfaringer og kunnskaper!

Forfatterne av denne artikkelen har startet et prosjekt for å fremme samarbeid mellom museum og skole. 9 prosjektpar bestående av en museumspedagog og en lærer fra en ”adopsjonsskole” har samarbeidet om å lage et undervisningsopplegg som inkluderer for- og etterarbeid og hvor museumspedagogen involveres i større grad i elevenes forståelse. Vi vil komme tilbake med resultatene fra prosjektet.

Litteratur

ABM-utvikling (2007). Statistikk for bibliotek og museum 2006, ABM skrift, 41.

Bramberger, Y. &Tal, T. (2006). Learning in a Personal Context: Levels of Choice in a Free Choice Learning Environment in Science and Natural History Museums. Science Education, v91 n1 p75-95.

Dierking,L.D.,& Falk,J.H (2003). Optimizing out-of-school time: The role of free-choice learning. New Directions for Youth Development, 97, pp.75-88.

Falk, J.H. & Dierking, L.D. (2000). Learning from museums: Visitor experiences and the making of meaning. Alta Mira Press.

Frøyland, M. (2003). Multiple erfaringer i multiple settinger – MEMUS, et teoretisk rammeverk for museumsformidling. Nordisk museologi, 2, 51-70.

Gardner, H. (1999). The Disiplined Mind – What all Students Should Understand.
Simon & Schuster.

Gardner, H. (2006). Multiple Intelligences. New Horizones. Basic Books.

Griffin, J. (2004). Research on students and museums: Looking more closely at the students in school groups. Science Education, 88 (Suppl.1), S59-S70.

Phillips, Michelle, Finkelstein, Doreen and Wever-Frerichs, Saundra (2007). School Site to Museum Floor: How informal science institutions work with schools. International Journal of Science Education, 29:12, 1489 – 1507

Rennie,L.J., (2007). Learning Science outside of School. In S.K. Abell & N. G. Lederman (eds), Handbook of Research on Science Education, LEA, pp. 125 - 167.

Sørensen, H.& Kofod, L.H. (2003). School visits at science centers: It’s fun, but is it learning? Paper presented at the annual meeting of the National Association of Research in Science Teaching, Philadelphia, PA.

Tal, T., Bramberger, Y. & Morag, O. (2005). Guided School Visit to Natural History Museums in Israel: Teachers’ Roles. Science Education, 89(6), pp. 920-935.

Vygotsky, L. (1986). Thought and language. Cambridge, MA: The MIT Press.

Wertsch, J. V. (1991). Voices of the mind: A sociocultural approach to mediated action. Cambridge, MA: Harvard. University Press.

Wertsch, J. V. (1998). Mind as action. New York: Oxford University Press.