Hvordan ser et øye ut inni, og hva er egentlig den blinde flekken? Her finner dere en serie med aktiviteter som dere kan gjøre for å bli kjent med øynene våre.
Undersøk et øye og finn ut hvilke deler det er bygget opp av og hvordan det virker.
|
|
|
Saueøyne er lettere å jobbe med enn griseøyne. Bestill øynene i god tid direkte fra slakteri. Det er mulig å bruke øyne fra storfe som er under 12 måneder gamle. For å bruke øyne fra storfe som er eldre enn dette (definert som SRM, spesifisert risikomateriale) må det søkes til Mattilsynets regionkontor for dispensasjon.
Punkt 5 hvor dere skal studere hvor netthinna fungerer, kan være vanskelig å få til. Men dette punktet er sentralt for å forstå hvordan øyet fungerer og er et spennende fenomen å studere. Dersom elevene ikke får det til, kan du som lærer demonstrere det.
Dissekeringen krever finmotorikk, noe elevene synes er en fin utfordring. Hvis skalpell benyttes er det viktig at den er skarp. For barnetrinnet er nok saks ofte være det beste. Da er det mindre fare for at noen skader seg.
Vi anbefaler at elevene jobber sammen i grupper på 3-4 elever.
En fin innledning til øyet kan være å la elevene se opp, se ned og se rundt i sirkel uten å bevege hodet. Seks muskler kontrollerer bevegelsen av øynene og gjør at vi kan se rundt i sirkel. Kuer har kun fire muskler slik at de kun kan se opp, ned, til venstre og til høyre, men ikke i sirkel.
Til hver gruppe
Til hver elev
Fellesmateriell:
Hva skjer med den delen av synsfeltet som faller på den blinde flekken?
Tegn et kryss og en sort, fylt sirkel på papiret som vist på figuren under. Hold papiret på en armlengdes avstand fra øynene. Hold for venstre øye og se direkte på krysset med ditt høyre øye. Merk at du også kan se sirkelen. Fokuser på krysset, men vær oppmerksom på sirkelen når du langsomt beveger papiret nærmere ansiktet ditt. Hva skjer med sirkelen? Hvorfor tror du dette skjer?
Alternativ framgangsmåte:
Som en variasjon til sirkelen, kan du tegne et bur med f.eks. en mus som vist på tegningen under. Lukk venstre øye, fokuser på krysset og beveg papiret mot ansiktet ditt som over. Hva skjer med musen? Strekene?
Forklaring til bilde 1:
Sirkelen vil forsvinne, for så å komme tilbake, ettersom du bringer papiret nærmere ansiktet.
Netthinnen er en tynn hinne som kler innsiden av øyet. Den inneholder to typer lysfølsomme sanseceller, tapper (som sørger for fargesyn og skarpt syn), og staver (som sørger for svart-hvitt syn og syn i mørke). Den delen av netthinnen hvor synsnerven føres ut av øyet, kalles den blinde flekken. På dette stedet har netthinnen ingen sanseceller. Når du holder papiret i den posisjonen hvor lyset fra sirkelen faller på den blinde flekken, kan du ikke se sirkelen.
Forklaring til bilde 2:
Samme som for sirkelen, men legg merke til at når musen forsvinner, vil strekene i buret bli kontinuerlig uten mellomrommet hvor musen skulle ha vært. Dette skjer fordi hjernen din automatisk vil «fylle inn» for den blinde flekken med et enkelt bilde av det du ser.
Det er vanskelig å bedømme avstand når du lukker et øye.
Plasser en flaske på et bord foran deg. Sett deg slik at flasketuten er i øyehøyde og er plassert omtrent 20 cm fra deg. Hold hånden for det ene øyet og prøv og stikk blyanten ned i flaskeåpningen. Klarer du å treffe på første forsøk? Gjenta med begge øynene åpne. Hvorfor er det slik?
Når vi ser på en ting, mottar hjernen to bilder, ett fra hvert øye. Fordi øynene våre er plassert et stykke fra hverandre, vil de registrere to litt forskjellige bilder av det vi betrakter. Hvor mye øynene vinkles for å se på en gjenstand og hvordan de fokuserer, forteller også hjernen noe om hvor langt bort tingene er plassert. Sammen med et bilde fra hvert øye vil disse opplysningene etter behandling i hjernen gi oss opplevelsen av dybde. Når det ene øyet er lukket, vil dybdesynet bli mye dårligere, og det blir vanskelig å bedømme avstanden til flaskeåpningen.
I naturprogrammer på tv har vi ofte sett at ugler beveger hodet att og fram sideveis. Det gjør de for å bedre avstandsbedømmelsen. En person som har mistet synet på ett av øynene, klarer seg kanskje like så godt som oss andre, fordi han bruker andre erfaringer til avstandsbedømmelse. Kanskje ser han størrelsesforskjeller bedre enn oss, kanskje har han lært seg til å bevege hode litt sideveis, for å få ulike synsvinkler til det han ser på.
Flaske
Blyant
Hvilket øye ser du mest med? Høyre eller venstre øye?
Lag et kremmerhus av et A4-ark. Hold den vide enden nærmest øynene og slik at den dekker begge. Velg en ting å se på gjennom den snevre enden av kremmerhuset. Lukk vekselvis venstre og høyre øye. Hvis du lukker ledeøyet, blir tingen borte.
Lag et 2–3 cm stort hull midt på et papirark. Legg papiret på bordet sånn at du ser på et bildet i hullet. Hold hodet i vanlig leseavstand. Løft papiret med begge hender i en jamn bevegelse helt opp til ansiktet og sånn at du ser bildet hele tida. Hvilket øye valgte du å se med?
|
|
|
Det øyet som du valgte å se med kalles ledeøyet.
De fleste mennesker bruker høyre øye som ledeøye. Noen bruker venstre, mens noen få bruker høyre og venstre om hverandre.
Ved hjelp av synsbedrag skårer du mål med en tegnet ball og fotballmål.
Tegn et fotballmål. Du må ha med nettet. Det klarer seg om du ser målet rett fra sida. Tegningen må være noen centimeter i alle retninger. Tegn en fotball i lufta foran målet. Fotballen må være i hvert fall 5 cm foran målet, men ikke svært mye mer heller. Hold tegningen foran deg i vanlig leseavstand. Før så tegningen nærmere øynene, og da skårer du mål.
|
|
|
Når vi ser på noe et par desimeter eller mer unna, retter vi inn begge øynene mot samme punkt. Når bildet kommer for nær, greier vi ikke det. Resultatet forvirrer hjernen.
Et enkelt forsøk med sansebedrag.
Hold de to pekefingrene rett opp i øyehøyde. Hold dem omtrent 30 cm unna og 5 cm fra hverandre. Se på dem en liten stund, og før dem så raskt nærmere øynene. Fingrene smelter sammen til én finger. Gjør det fort, for hvis du gjør det langsomt, kan det hende du ser to fingre hele tida.
|
|
|
Bildene på de to netthinnene er aldri helt like. Det er hjernen som tolker det vi ser, og den tror at den ser bare én finger, i hvert fall en kort stund.
Optisk bedrag: Ser du fingerpølsa?
Se med begge øynene på noe utafor vinduet. Løft begge hendene med pekefingrene vannrett, nesten inntil hverandre og nesten opp i øyehøyde. Hvis du greier å holde øynene innstilt på langt borte, ser du en svevende pølse mellom fingertuppene. Varier avstanden mellom fingertuppene, ta dem nærmere og lenger bort fra øynene. Prøv med flere fingrer mot hverandre.
De to øynene ser hvert sitt bilde, som hjernen tolker som ett sammenhengende bilde av noe som ikke eksisterer. Lukk et øye av gangen. Da ser du ikke pølsa.
To forsøk der hjernen avviser det øynene ser.
Hold en handflate opp foran nesa, og hold en blyant sånn som du ser i det første bildet. Det er bare det høyre øyet som ser. Du ser på noe langt unna mens du skyver blyanten langsomt mot venstre. Det rare er at mange mennesker ikke oppfatter at pennen kommer fram på venstre side av handa før spissen er mange centimeter forbi. Du kan også prøve å holde pennen på skrå, og da ser du noen ganger to penner på høyre side av handa. Forsøket forutsetter at øynene er nokså like. Hvis du ikke får det til, så skift over og la pennen gå fra venstre mot høyre.
|
|
|
Se på kameraten din som sitter en meter eller to unna. Samtidig holder du et speil foran høyre øye slik at kameraten bare er synlig med det venstre øyet. Støtt speilet mot nesa sånn at du kan vri det langsomt til sida. Konsentrer deg om å se ansiktet til kameraten. Når du vrir speilet langsomt att og fram, kommer det forskjellige speilbilder inn i det høyre øyet ditt. Kameraten og du må være i ro, mens bildene fra speilet rører på seg. Nå hender det at ansiktet du ser på, plutselig blir helt borte. Kanskje bare deler av det blir borte. Kanskje er det borte i brøkdelen av et sekund, kanskje i et halvt minutt. Hvis du ikke får det til, så bytt om og hold speilet foran venstre øye. Det er ikke nødvendig å se på en kamerat. Du kan gjøre det aleine og se på noe annet, men det bør ikke være en kjedelig grå vegg.
For noen er det lettere å få til forsøket på en litt annen måte: Se på kameraten din, mens du holder speilet i omtrent 45 graders vinkel med synsretningen. Istedenfor å vri på speilet skal du holde høyre handa di sånn at du ser den i speilet. Beveg handa att og fram og i små sirkler. Etter en stund ser det da ut som om du har visket bort ansiktet til kameraten.
Forsøkene vi gjør her, har å gjøre med at bildene på netthinnene (bakerst i øynene) ikke er helt like. Det ser ut til at hjernen noen ganger nekter å oppfatte noe den tror ikke kan eksistere. Blyantforsøket har også å gjøre med at øynene er innstilt på noe langt unna, mens blyanten er temmelilg nær øynene. Når blyantspissen blir synlig for venstre øye, kan det virke som om denne spissen er et stykke til høyre i det bildet høyre øye ser. Det går ikke, og hjernen "ser" det ikke i det hele tatt. I speilforsøket ser venstre øye et ansikt, mens høyre øye ser en hand i samme retning. Det kan virke som om de er på samme sted, og det går ikke. Vi har ikke sett at noen sansespesialist har behandlet blyantforsøket. En detaljert forklaring er vi usikre på. Når det gjelder speilforsøket, er det beskrevet mange steder, men alltid med en viss reservasjon når det gjelder forklaringen.
Forsøkene her viser at sterkt forstyrrende synsbedrag, nesten halusinasjoner, kan opptre uventet, i hvert fall i korte øyeblikk. Kanskje kan sånne forstyrrelser opptre i trafikken også. Det engelske navnet på speilforsøket er THE CHESHIRE CAT. Det navnet er hentet fra eventyrboka ALICE IN WONDERLAND. Øgrim og Andersen kaller triksene for SKARVENE FRA UTRØST fordi det ikke er skarver på en øy som bare fins i norske folkeeventyr.
En illusjon av hull i handa.
Rull arket sammen så det blir et rør med en diameter på opp til 2,5 cm, ikke mer. Hold røret med (f.eks.) høyre hand og kikk gjennom det med høyre øye mot et lyst vindu eller mot et annet lyst område. Hold venstre øye lukket. Hold venstre hand ved siden av og helt inntil røret, lengst fra øynene. Se med begge øynene. Du ser tvers gjennom handflata.
Selv om vi ser med to øyer og bildene på netthinnene aldri kan være helt like, tolker hjernen det vi ser, som ett sammenhengende bilde. I vårt forsøk ser vi et lyst, rundt område med det ene øye og en hand med det andre. Men vi er vant med at det skal være bare ett bilde, og derfor oppfatter vi det som om det er hull i handa. Hvis vi fortsetter å se en stund, forsvinner kanskje hullet. Noen klarer å omstille øynene sånn at de ser hullet i handa noen ganger og en hel hand noen ganger.
Det kan hende at du blir lurt av det du ser selv.
Blir det helt mørkt når du lukker øynene?
Se på en vanlig, lysende lampe i et ellers dunkelt rom. Stirr på lampa i 15–30 sekunder. Slå av lampa, lukk øynene og se på etterbildet. Det er antakelig mangefarget. Kanskje har det et gulaktig sentrum med en frynsete lilla ring rundt. Fargene skifter i ett sett.
Du kan også åpne øynene og se etterbildet mot en vegg et stykke unna. Da har det kanskje en annen farge og er stort. Se det mot et hvitt ark som du holder i handa. Da er etterbildet lite og kanskje mørkt. Hold hendene foran øynene. Klem forsiktig på utsida av øyelokket. Du kan finne mange andre måter å variere forholdene på. Kast et svært hurtig øyekast på sola. Se på etterbildet mot en vegg en meter eller to unna. Da er etterbildet lite. Det blir større og større jo lenger unna du ser. På en vegg 30 meter unna er størrelsen av bildet noe midt i mellom en tallerken og et bilhjul. Det er vel omtrent sånn de fleste av oss oppfatter størrelsen av sola.
Hold bildet på arms avstand og se på det mot en grå vegg et stykke unna. Etter å ha stirret på bildet en stund og så fjerner det, får du, hvis du er heldig, etterbilde på veggen.
Heng et par fargede ark på veggen og stirr på dem i et par-tre meters avstand. Kast blikket til en nøytral del av veggen, og du får etterbilder i farger. Lysforholdene har mye å si, oppmerksomhet og trening også. Er man først oppmerksom på det, ser man ofte etterbilder på tv f.eks. etter et menneske som har stått rolig en stund og så blir erstattet av et nøytralt bilde. Hold en mørk linjal eller noe sånt en liten stund tvers over tv-en eller pc-skjermen. Når du tar den vekk, står det igjen en lys stripe.
På netthinna i øyet er det tappene som oppfatter farger. Øyet har tre slags fargemottakere som oppfatter fargene litt forskjellig. Når vi ser etterbilder og når fargene i dem skifter, henger det kanskje sammen med at de tre mottakertypene på en måte blir oppbrukt når vi stirrer lenge på en ting. Så trenger de ulike tider på å bygge seg opp igjen.
Da en av oss for mange år sida skulle få sin 5 år gamle datter til å sovne om kvelden, ble hun lært opp til å se på lampa over senga i 15 sekunder eller litt mer. Når lampa ble slått av, skulle hun lukke øynene og se på etterbildet av lampa. Når hun ikke så det lenger, skulle hun rope på oss. Nå kan slike etterbilder vare lenge, ofte mer enn 10 minutter. Det var nesten fast regel at jenta sov før etterbildet forsvant.