Inn i den dype tiden

Vår jords 4 680 000 000 år lange historie deles inn i eoner, æraer, perioder og epoker, og vi kjenner hovedtrekkene av dens utvikling. Men for å forstå hva så lange tidsrom, den dype tiden, egentlig innebærer, klamrer vi oss fortsatt til metaforer.  

Metaforer brukes for lettere å forstå både den dype tiden og menneskets tidsalder. Metaforer brukes for lettere å forstå både den dype tiden og menneskets tidsalder. Foto: Henrik H. Svensen «Dyp tid» er et begrep som favner jordens lange historie, der tidsskalaen er millioner av år. At jorden er gammel, det vil si millioner av år, har vært kjent siden 1700-tallet, men selve begrepet ble først brukt av den amerikanske forfatteren John McPhee i boken Basin and Range fra 1981. McPhee skriver sakprosa, og er kjent for sitt inderlige og lange forhold til geologi og geologer. Han var med forskere på feltarbeid i det vestlige USA for å lære om deres tolkninger av jordens historie. Å forholde seg til fjellkjeder som kommer og går, forsvunne arter og kontinentenes drift, er langt fra enkelt. «Tall ser ikke ut til å fungere så godt med dyp tid», skriver McPhee. «Alle tall større enn noen få tusen år – femti tusen, femti millioner – vil overraske forestillingsevnen henimot paralyse». McPhee bruker metaforer og analogier for å lettere forstå forholdet mellom vår egen tidsopplevelse og den dype tiden: Strekk ut armen og la den representere jordens historie, der jordens fødsel fant sted ved skulderen, kambrium og komplekse livsformer begynner ved håndleddet, pattedyrenes tidsalder (de siste 66 millioner år) starter ved det ytterste leddet på langfingeren, og menneskets historie er så kort at den kan viskes ut med et rasp av en neglfil.

Likevel forblir dyp tid vanskelig å forstå. Vissheten om at vår egen historie er forsvinnende kort sammenlignet med jordens historie, bidrar ikke nødvendigvis til forståelse og innsikt. «Menneskehjernen har kanskje ikke utviklet seg nok til å forstå dyp tid», skriver John McPhee. Han har et poeng. Vi kan måle den dype tiden, finne ut av hva som skjedde for milliarder av år siden, men forstår vi den? Metaforene hjelper oss bare et stykke på vei, for én ting er å være klar over hvor kort menneskets historie er sammenlignet med jordens; ja, den dype tiden er som en avgrunn. Det er likevel noe helt annet å forstå hva det innebærer at vi er en del av en historie som strekker seg nesten fem milliarder år tilbake i tid – ikke minst at vi er den eneste arten som har klart å endre jordens overflate og atmosfære i løpet av en periode på noen få hundre år.

Geologer som jordens historikere

En av de virkelig betydningsfulle vendingene i forståelsen av jorden, var oppdagelsen av at jorden har en historie som ligger lagret i steinformasjoner. Geologen James Hutton (1726–97) fant lokaliteter, som Siccar Point i Skottland, der det kom tydelig frem at bergartene hadde en lang historie bak seg som inkluderte avsetning i et grunt hav og dannelse av en fjellkjede som senere var slitt ned til flatmark. Jorden må være svært gammel for å forklare en slik rekke av hendelser. Hutton hadde fått et glimt av den dype tiden. Utfordringen var at Hutton ikke hadde et system å tolke sine observasjoner inn i. Han så en avgrunn av tid, men ingen sammenhenger, ingen hendelser som kunne representere biter av en global historie. For å bruke hans egen nå så kjente formulering fra 1788, «The result, therefore, of our present enquiry is, that we find no vestige of a beginning, – no prospect of an end.»

Den andre geologen som har en sentral plass i den naturhistoriske vitenskapshistorien, er Charles Lyell (1797–1875). Det finnes selvfølgelig en lang rekke personer som har bidratt til forståelsen av dyp tid, for eksempel Comte de Buffon (som forøvrig regnet seg selv som både naturforsker og historiker), men Lyell ble en av de mest innflytelsesrike. Det er også verdt å merke seg at 1800-tallet var preget av fremveksten av teorier om historie og historiefaget, for eksempel historisismen med sentrale tenkere som Hegel og Herder. Et hovedpoeng var at det ikke er mulig å forstå et fenomen uten å kjenne dets historie.

Lyell brukte fossiler til å se sammenhenger mellom sedimentære avsetninger og hendelser fra forskjellige steder i verden. Like fossiler betød lik alder. På den måten ble lag på lag med sand og skifer i Huttons verden dannet ved tilfeldigheter, for Lyell et arkiv over jordens utvikling og dype tid. Dermed ble den dype tiden lesbar, målbar og forståelig.

Lag på lag med sedimentære avsetninger i jordens arkiv. Her fra 55 millioner år gamle leirelag (lyse) og vulkansk aske (sorte) fra øya Fur i Limfjorden, Danmark. Lag på lag med sedimentære avsetninger i jordens arkiv. Her fra 55 millioner år gamle leirelag (lyse) og vulkansk aske (sorte) fra øya Fur i Limfjorden, Danmark. Foto: Henrik H. Svensen

Mennesket trer inn i den dype tid

Forståelsen av den dype tiden har tatt en ny vending i løpet av det siste tiåret. I 2002 ble det foreslått at menneskets påvirkning på jorden er så stor, at vi befinner oss i en ny geologisk tidsepoke: antropocen. Jeg har skrevet om antropocen i dette tidsskriftet tidligere (Naturfag 1/15), men det interessante i denne sammenhengen er hvordan fremveksten av en ny metafor plasserer mennesket i den dype tiden: mennesket som en geologisk kraft. Metaforen er mye brukt, både i faglitteraturen og i andre sammenhenger der antropocen-begrepet omtales. Ideen er at mennesket etterlater seg materielle spor i det geologiske arkivet, og at disse sporene etter hvert vil bli så markante at de kan sammenlignes med sporene etter vulkanutbrudd og meteorittnedslag. Metaforen er virkningsfull og bidrar til at vi projiserer oss selv inn i den dype tiden.

Kritikerne, for eksempel geografen Lauren A. Richards, påpeker at metaforen derimot er problematisk, at verken «mennesket», «geologisk» eller «kraft» er entydige begreper. Dessuten har metaforen i seg ideer som henspiller på myter og en forestilling om at historien har en retning – og styres av på forhånd gitte formål.

Forhåpentligvis kan en kritisk diskusjon av metaforer bidra med nye innsikter om den dype tiden og vårt forhold til den. Forståelsen av den dype tiden er ikke lenger forbeholdt geologer, men jeg trekker likevel frem uttalelsen fra en av geologene som John McPhee snakket med i Basin and Range: «Hvis du frigjør deg fra den konvensjonelle reaksjonen på en størrelse som en million år, frigjør du deg også litt fra grensene til menneskets tid. Og det blir som om du ikke lever i det hele tatt, men samtidig lever for alltid.» Det ligger en frihet i det å forstå den dype tiden.

 

Referanser

Gould, S.J. (1990). Time’s arrow, time’s cycle. Penguin books. Først utgitt i 1987.
McPhee, J. (2000). Basin and Range. I Annals of the former world. Farrar, Straus and Giroux. Først utgitt i 1981.
Rickards, L.A. (2015). Metaphor and the Anthropocene: Presenting humans as a geological force. Geographical Research 53,
s. 280–287.
www.stratigraphy.org
Svensen, H.H. (2015). Menneskets tidsalder. Naturfag 1/2015.

Postskriptum: Inndeling av tid

De første 600 millioner år etter jordens dannelse kalles Hadeikum, oppkalt etter Hades, guden i underverdenen i det gamle greske verdensbildet.

Vi lever i

  • det fanerozoiske eonet; de siste 541 millioner år, definert av det store mangfoldet av liv som oppstod i kambrium.
  • den kenozoiske æraen; de siste 66 millioner år, definert av meteorittnedslaget i Mexico som forårsaket en av de største masseutryddelsene vi kjenner.
  • den kvartære perioden; de siste 2,58 millioner år, da istidene startet på den nordlige halvkule.
  • den antropocene epoken, som markerer slutten på holocen og starten på menneskets tidsalder. Den holocene epoken defineres som de siste 11 700 årene, fra slutten av kuldeperioden yngre dryas og den siste istiden.

Se www.stratigraphy.org for flere detaljer. Figuren er ikke skalert. Ill.: Rim Tusvik Se www.stratigraphy.org for flere detaljer. Figuren er ikke skalert. Ill.: Rim Tusvik


Aktuelle kompetansemål i læreplanen

Læreplan i naturfag

  • Etter 10. årstrinn
    • Mangfold i naturen
      • forklare hovedtrekk i teorier for hvordan jorda endrer seg og har endret seg gjennom tidene, og grunnlaget for disse teoriene

Læreplan i geofag - programfag i studiespesialiserende utdanningsprogram

  • Geofag 1
    • Jorda i forandring
      • gjøre rede for den geologiske tidsskalaen og metoder som brukes til å fastsette relativ og absolutt alder

Tema