Kampen om navn på grunnstoffer

IUPAC og forskergruppene

IUPAC (International Union of Pure and Applied Chemistry) ble dannet i 1919 og er en internasjonal sammenslutning av verdens kjemiorganisasjoner. IUPAC har blant annet ansvaret for kjemisk nomenklatur og for å verifisere oppdagelsen av nye grunnstoffer og å fastsette deres navn.

Det er tre forskergrupper som har vært spesielt produktive i oppdagelsen av nye grunnstoffer. Gruppene omtales nedenfor som California-, Dubna- og Darmstadt-gruppen. California-gruppen omfatter forskere ved Lawrence Berkeley National Laboratory (LBNL, Berkeley Lab) og andre institusjoner ved University of California. Dubna-gruppen hører til ved kjerneforskningsinstituttet (JINR) i Dubna, Russland. Darmstadt-gruppen arbeider ved Gesellschaft für Schwerionenforschung (GSI) i Darmstadt, Tyskland.

Foreløpige navn

I 1978 anbefalte IUPAC at man skulle bruke systematiske navn på grunnstoffer fra 101 og utover, mens de rapporterte funnene ble etterprøvd og vurdert (se nettressurser). I systematiske navn oppgis nummersifrene med latinske eller greske ord eller stavelser - her i norsk språkdrakt: nil = 0, un = 1, bi = 2, tri = 3, kvad (latin: quad) = 4, pent = 5, heks = 6, sept = 7, okt = 8 og enn = 9. Endelsen –ium legges så til i navnet. Symbolet består av første bokstav i de tre sifferordene på gresk/latin. For eksempel kan nr. 104 kalles unnilkvadium (Unq). Se kolonne 2 i tabellen.

Slike navn og symboler ble aldri populære. Trivialnavnene for grunnstoff nr. 101, 102 og 103, henholdsvis mendelevium, nobelium og lawrencium, hadde lenge vært i bruk, og IUPAC godtok da også i 1978 at disse fortsatt kunne brukes.

Tabell Oppdagelse av og navn og symbol på grunnstoffene nr. 101-111

Nr. UPAC-anbefa-inger 1978 Oppdaget
år og forskergruppe
Forslag til navn og symbol Endelige navn og symbol godkjent av IUPAC, og året for godkjenning
101 Unu 1955 California Mendelevium, Mv (Cal.)
Mendelevium, Md (2, 5)
Mendelevium (1978, 1997), Md
102 Unb (1957 Nobel-inst. Sverige)*
1958 California
Nobelium, No (6, 2, 5) Nobelium (1978, 1997), No
103 Unt 1961 California Lawrencium, Lr (2, 5)  Lawrencium, (1978, 1997), Lr
104 Unq 1964 Dubna
1969 California
Dubnium, Db (1)
Kurchatovium, Ku (3)
Rutherfordium, Rf (2) 
Rutherfordium (1997), Rf
105 Unp 1968 Dubna
1970 California
Joliotium, Jo (1)
Nielsbohrium, Ns (3)
Hahnium, Ha (2) 
Dubnium (1997), Db
106 Unh 1974 California
1974 Dubna
Rutherfordium (1)
Seaborgium, Sg (2)
Seaborgium (1997), Sg
107 Uns  1981 Darmstadt Bohrium (1)
Nielsbohrium (2, 4)
Bohrium (1997), Bh
108 Uno 1984 Darmstadt Hahnium, Ha (1)Hassium, Hs (2, 4) Hassium (1997), Hs
109 Une 1982 Darmstadt Meitnerium, Mt (2, 4) Meitnerium (1997), Mt
110 Uun 1994 Darmstadt Darmstadtium, Ds (4) Darmstadtium (2003), Ds
111 Uuu 1994 Darmstadt Røntgenium, Rg (4)  Røntgenium (2004), Rg

* senere ikke akseptert
1) IUPACs 1994 anbefalinger
2) American Chemical Society (ACS) forslag 1994
3) Joint Institute for Nuclear Research (JINR) i Dubna, Russland
4) Gesellschaft für Schwerionenforschung (GSI) i Darmstadt, Tyskland
5) IUPAC 1978
6) Nobel-instituttet for fysik, Stockholm

Regler for å sette navn på nye grunnstoffer

I 1986 startet IUPAC og IUPAP (International Union of Pure and Applied Physics) et samarbeid om å vurdere nye grunnstoff etter fermium, nr. 100. Før oppdagelsen eller syntesen av et nytt grunnstoff skal kunne godkjennes, blir forskningsresultatene grundig analysert. Det kreves bekreftelse på oppdagelsen og da fortrinnsvis utført i et annet laboratorium og med en annen teknikk. Det kan derfor ta lang tid fra første gang en forskergruppe meddeler funn av et grunnstoff, til eksperimentet reproduseres og resultatet konfirmeres. Når IUPAC har godkjent fremstillingen av det nye grunnstoffet og avgjort hvilken forskergruppe som skal ha prioritet på oppdagelsen, gis denne gruppen retten til å foreslå navn og symbol på grunnstoffet. Navnet kan knyttes til egenskap, mineral, sted, land, person eller mytologi. Etter at navnet har vært alminnelig kjent i minst 5 måneder, fastsetter IUPAC det endelige navnet og symbolet.

Uenighet om navnene

Det har vært kamp om navnene på grunnstoffene nr. 104-1081. Striden har

særlig stått mellom California-gruppen og Dubna-gruppen. Amerikanere annonserte i 1994 navnet seaborgium på nr. 106 etter Glenn T. Seaborg (1912-99). Han var nobelprisvinner og til tider leder for den suksessrike forskergruppe som stod bak oppdagelsen av alle grunnstoffene nr. 93-103.  Men IUPAC var uenig i navnet seaborgium og vedtok senere samme år en ny regel om at et grunnstoff ikke kunne oppkalles etter en levende person. Det til tross for at både einsteinium (nr. 99) og fermium (nr. 100) var oppkalt etter prominente naturvitere mens disse ennå levde. IUPAC fremsatte i stedet en anbefaling om navnet rutherfordium for nr. 106 og samtidig nye navn på de andre grunnstoffene nr. 104-108. Disse 1994-anbefalingene fra IUPAC er i tabellen merket (1).

Anbefalingene irriterte amerikanerne, og American Chemical Society (ACS) presenterte sitt eget forslag til navn på grunnstoffene nr. 104-108. Dette forslaget er i tabellen merket (2). Som et kuriosum kan vi nevne at nye norske lærebøker for 2KJ-kurset våren 1997 opererte med ulike navn for nr. 104-108 etter om forfatterne var tro mot IUPAC eller ACS.

Nye endelige navn

Etter noen år kom det internasjonale kjemikersamfunnet frem til et kompromiss, og høsten 1997 ratifiserte IUPAC navnet seaborgium på nr. 106, mens nr. 104 fikk navnet rutherfordium. Forskningsstedet til den russiske gruppen i Dubna og den tyske gruppen i Darmstadt, Hessen ((lat.) = Hassium) ble beæret med grunnstoffnavnene dubnium (nr. 105) og hassium (nr.108). Likevel er det bare én person i verden som noen gang har kunnet få brev direkte adressert til seg ut fra grunnstoffnavn: seaborgium, lawrencium, berkelium, californium, americium – med referanse til grunnstoff nr. 106, 103, 97, 98 og 95!

I 2003 var IUPAC/IUPAPs arbeid med å godkjenne oppdagelsen av og å navngi grunnstoff nr. 110 avsluttet, og IUPAC vedtok i august navnet darmstadtium og symbolet Ds for grunnstoffet. Det var i tråd med forslaget fra oppdagerne i Darmstadt-gruppen.

I november 2004 godkjente IUPAC oppdagelsen av nr. 111 og navnet røntgenium (Rg) til ære for Wilhelm C. Røntgen (1845-1923). Hundre år før fremstillingen av Rg, oppdaget Røntgen spesielle elektromagnetiske stråler med en bølgelengde på 1/1000 av synlig lys. Disse x-rays, eller røntgenstråler, fikk hurtig stor anvendelse i medisin og teknikk, og W.C. Røntgen ble tildelt den første nobelpris i fysikk i 1901.


1 Pedersen & Ringnes (1994): Kamp om navn på grunnstoffer. Kjemi 10, 28