Forskning : Fusk eller fakta?

I skolens lærebøker framstilles ofte naturfagenes fakta, lover og teorier som om de er evige sannheter, og vitenskapen framstilles som objektiv og nøytral. Noen ganger hører vi om historiske blindspor og feiltakelser, men det er sjelden at vi hører om direkte bløff, juks og bedrag, men det skjer. Hovedpoenget er at forskning er en menneskelig aktivitet, og at den selvsagt preges av dette, på godt og vondt.

Forskningssvindel
For noen år siden ble en norsk forsker, Jon Sudbø, tatt i juks. Det ble oppdaget at hans data i flere artikler ikke var ekte, men rett og slett oppdiktet. Han hadde benyttet data fra kreftregistre som ikke eksisterte. Han ble fradømt sin stilling, sin doktorgrad og sine rettigheter og han dro andre med seg i fallet; stipendiater som han var veileder for, hadde fått falske data og måtte skrinlegge sin forskning. En slik sak reiser spørsmål om personlig etikk og om hvordan medforfattere, tidsskrifter og forskersamfunnet som helhet har kunnet unngå å oppdage hva som hadde skjedd. Det dreier seg også om folks tillit til vitenskap og forskning, og for skolen om hvordan den skal forholde seg til vitenskap og forskning.

På den internasjonale arena er denne saken slett ikke enestående. Vitenskapshistorien har mange historier om svindel, juks og bedrag. Og det gjelder i alle fag og disipliner. Noe er alvorlig, annet er av mindre betydning.

Fusk i forskning: noen grensetilfeller
Vitenskap og forskning er menneskers verk, og forskere er stort sett som alle andre mennesker, langt fra perfekte. I sitt daglige arbeid må de følge en rekke regler for god moral. De fleste av disse er regler som gjelder for all annen menneskelig atferd. For å si det banalt: Heller ikke forskere skal lyve, stjele eller jukse. Eller litt mer presist: Forskere skal ikke dikte opp eller forfalske data eller stjele andres data, funn og resultater som om de var ens egne. De skal heller ikke fikse eller trikse med data og analyser eller kaste eller neglisjere data som de ikke liker. Men, som vi vet, finnes det eksempler på forskere som lar være å fortelle at de faktisk siterer andre, men presenterer både opplysninger og fortellinger som sine egne, ofte ordrett hentet fra andres arbeider. Det finnes grader av løgn, det finnes tvil om hva som er tyveri og man kan diskutere hva som er juks.

Selv forskere som har gått over i historien som store helter, har til tider småtrikset med sine resultater for å få dem til å virke mer troverdige. Den store arvelighetsforskeren (og munken!) Gregor Mendel fant fram til de lovmessigheter som gjelder for arv. Dette så han i sitt enorme tallmateriale fra systematiske krysningsforsøk over flere tiår med ulike erteplanter. I 1866 publiserte han sine data og formulerte flere genetiske lovmessigheter. På Mendels tid var ikke statistikken så godt utviklet, og han følte vel derfor et behov for å gjøre sine funn en smule tydeligere. I dag er det ikke tvil om at han pyntet på sine data for å få dem til å virke mer overbevisende enn de var. Hans konklusjoner har imidlertid vist seg å være riktige, og ”Mendels lover” er for lengst skolepensum i all verdens land. Munken Mendel var neppe noen stor løgner, men han var en dyktig tallfikser.

Robert Millikan (1868-1953) ”oppdaget elektronet” og fikk Nobelprisen i fysikk i 1932. Hans ”oljedråpeforsøk” er et av fysikkens mest kjente forsøk. Men labrapportene hans viste at han hadde sett bort fra resultater som ikke stemte med det han håpet å finne. Juks eller normal vitenskap? Robert Millikan (1868-1953) ”oppdaget elektronet” og fikk Nobelprisen i fysikk i 1932. Hans ”oljedråpeforsøk” er et av fysikkens mest kjente forsøk. Men labrapportene hans viste at han hadde sett bort fra resultater som ikke stemte med det han håpet å finne. Juks eller normal vitenskap?

Et tilsvarende eksempel er fysikeren Robert Millikan. Han var den første som viste at elektrisiteten hadde en minste enhet, en elementærladning. På sett og vis ”oppdaget” han altså elektronet. I 1910 publiserte han data som overbeviste forskerkolleger over hele verden, og i 1923 fikk han Nobelprisen for denne oppdagelsen. Forsøket, ”Millikans oljedråpeforsøk”, er blitt en ”klassiker” som gjentas i fysikkundervisning ved nær sagt alle verdens universiteter.

Men hvis man studerer Millikans egen laboratoriejournal, ser vi at han har begått en lang rekke små og store feil. I margen har han skrevet mer eller mindre begeistrede kommentarer til sine egne målinger, som ”This must be wrong!”, ”Disregard this one!” og endelig: ”Yes, publish this!” Dette er nokså normalt i et laboratorium; forsøket var vanskelig, og mange ting skulle stemme. Millikan visste hva han lette etter, han hadde en hypotese, og han neglisjerte derfor en rekke data som ugyldige. Dette kom aldri på trykk, dit kom bare de rene og pene data, de som støttet hans teori.

Alle som har arbeidet med forskning vet at det er slik man ofte må arbeide, man er alltid ledet av en hypotese, og man velger ofte å ignorere eller forkaste data som viser noe annet. Men Millikan hadde altså rett, noe tusenvis av studenter hvert år kan bekrefte med utstyr som er langt bedre enn det Millikan selv laget for snart 100 år siden. Ingen vil finne på å kalle Millikan for en juksemaker, men også denne saken viser at vi hele tiden snakker om grader av ærlighet og redelighet, ting er sjelden helt rene og uproblematiske, verken i forskning eller livet ellers.

Det kan også være interessant at Gregor Mendel var munk og teolog, mens Robert Millikan skrev flere bøker om forholdet mellom vitenskap og religion. De var sikkert ikke mindre opptatt av etikk og moral enn folk flest.

Hwang Woo-Suk
Rett før den norske forskeren ble avslørt, hadde en annen og langt større bedragerisak rystet den internasjonale forsker- og medieverden: Det var den koreanske forskeren Hwang Woo- Suk som var blitt avslørt for langvarig og systematisk juks. Han hadde fått publisert artikler i verdens fremste tidsskrifter, som bl.a. Science, og han var blitt utpekt som ”Man of the year” i 2004 av Time Magazine. Hans merittliste var lang, og han var den første som klonet et menneskelig embryo. Det toppet seg ved at han hevdet å ha klonet stamceller fra mennesker. Resultatene var publisert i verdens fremste tidsskrifter. I Korea var han folkehelt, han hadde nærmest ubegrensede forskningsressurser og et forskerteam på 125 medarbeidere. Før han ble avslørt var han regnet som en klar kandidat til Nobelprisen. Så sprekker det hele. Mye av hans forskning (men slett ikke alt!) viste seg å være bløff og juks.

Forskningsprosessen: Hvordan kan slikt skje?
Etter slike avsløringer spør både forskningsmiljøene og folk flest med rette: Hvordan kan slikt skje? Hvordan kan de få akseptert slik svindel i vitenskapelige tidsskrifter? Hvordan kunne de klare å lure medarbeidere og medforfattere over så lang tid? Vi vet nå at det var mange som ante at noe var galt, men hvorfor var det ingen som slo alarm?

Avisene bringer nyheter om at fusk, fortielser og bløff i forskning. Ofte er det oppdragsgiverne som styrer publiseringen. Det er alltid en god idé å finne ut hvem det er som står bak forskningsrapporter som får mediedekning. Avisene bringer nyheter om at fusk, fortielser og bløff i forskning. Ofte er det oppdragsgiverne som styrer publiseringen. Det er alltid en god idé å finne ut hvem det er som står bak forskningsrapporter som får mediedekning.

Det finnes ingen enkle forklaringer på det som har skjedd, og det finnes ingen enkle svar på hvordan vi skal gå fram for å unngå slike affærer. Men slike konkrete saker kan, hvis de håndteres forsvarlig, brukes i skole og utdanning til å si noe om forskning og vitenskap i dagens samfunn.

De fleste som kjenner til vitenskap, både som forskere og som iakttakere, har hatt stor tillit til vitenskapens egne mekanismer til å håndtere saklighet, redelighet og etiske ansvar. Som kjent har alle skikkelige tidsskrifter i alle typer vitenskap en ordning der fageksperter vurderer en artikkel før den blir akseptert. Dette kalles fagfellevurdering eller ”peer review”. En slik vurdering skal være anonym for å sikre uavhengighet, noe som betyr at granskerne ikke vet hvem som har skrevet artikkelen, og at forfatteren ikke vet hvem som vurderer det som er skrevet. Ofte er det tre personer som uavhengig av hverandre går gjennom en artikkel før publisering. Ved uenighet bringes enda flere eksperter inn i vurderingen. Svært ofte blir en artikkel avvist, og nesten alltid går den gjennom flere runder med revisjon før den havner på trykk. Men både Sudbø- og Woo-Suk-saken viser altså at selv dette systemet ikke er vanntett.

Objektiv forskning: En forutsetning for demokratiet
Vårt moderne, kompliserte og høyteknologiske samfunn bygger i stor grad på vitenskapelig fundert kunnskap. Nesten alle demokratiske, politiske og samfunnsmessige prioriteringer baserer seg på forskningsbasert informasjon. Det gjelder på nær sagt alle livets områder: Det gjelder for behandling og medisinering innen helsevesenet, for bygging av veier, broer og tunneler, for forvaltning av vårt miljø og våre naturressurser, for energi-, miljø- og klimapolitikk, for eldreomsorg og for skole og utdanning. Kort sagt: Alle viktige samfunnsmessige avgjørelser tas på grunnlag av forskning og det vi noe løsere kaller evalueringer og konsekvensutredninger.

Vårt samfunn kan ikke fungere uten at vi har tillit til den måten vi skaffer og bruker forskning og informasjon på. Et velfungerende demokrati er helt avhengig av ordninger som sikrer at denne forskningen er nøytral og objektiv og at den ikke styres av andre interesser enn respekten for å finne fram til en form for sannhet. Vi vet imidlertid at medisinsk forskning i stor grad blir prioritert, finansiert og til dels styrt av farmasøytisk industri. Det er heldigvis uhyre sjelden at vi opplever direkte juks, slik som i den nevnte kreftregister-saken. Men vi vet at resultater ofte ikke når fram til offentligheten hvis de strider mot oppdragsgiverens interesser. Hva man velger å forske på, er også ofte bestemt av de som sitter på pengesekken. Dette gjelder selvsagt ikke bare for medisinsk forskning.

Det er klart at det aldri kan være bare forskernes egne interesser som skal styre de enorme pengestrømmene. Det er imidlertid en fare for at sterk styring rammer kritisk og uavhengig forskning og forskning som ikke bare er ment å løse de dagsaktuelle problemer som stat og næringsliv mener er presserende. Forskere som leverer resultater som ikke er i oppdragsgivers interesse, kan lett falle i unåde, og de stiller svakere ved neste tildeling. Slikt fører til at forskningsmiljøer kan bli servile tjenere av de som sitter med penger, makt og innflytelse. Når vi leser om forskning i media, kan det være en god idé å finne ut hvem som har betalt forskningen!

Forskning under stress
I våre dager er det et enormt press på forskerne om å publisere artikler og resultater. Den såkalte ”kvalitetsreformen” i høyere utdanning har økt dette presset her i Norge. Forskerens framtid og institusjonens bevilgninger er avhengige av at de leverer sine produkter. Da teller man studiepoeng og artikler. I et slikt system kan fristelsen bli stor til både å la studentene stå til eksamen og til å velge noen kjappere løsninger i forskningen enn man ellers ville ha gjort. Ofte deler man også opp resultatene fra et prosjekt i mange små biter eller artikler. Slikt blir det både penger og prestisje av.

I dagens mediesamfunn er det en kamp om oppmerksomhet og berømmelse. Dette gjelder i idretten og for forskning og forskere. Sudbø sa selv at han var ute etter berømmelse og oppmerksomhet og at dette var grunnen til at han jukset. Slik sett likner dette på idrettens dopingskandaler. Der er alt for mange villige til å jukse for å vinne sine seire, oppmerksomhet og berømmelse. Men det gjelder å ikke bli tatt for dette jukset, da kan fallhøyden være stor, både i forskning og i idrett. Det er et kappløp mellom idrettens juksemakere og dopingjegerne. Ofte blir fuskerne innhentet av nye vitenskapelige metoder for å avsløre misbruk. Slik sett er det klare paralleller.

Dagens mediesamfunn har også ført til at vitenskapens normale rutiner er under forandring. Det normale i vitenskapen er at man etter en viktig oppdagelse må gjennom en lang og grundig prosess med fagfellevurdering. Nå ser vi imidlertid stadig oftere at forskerne går rett til media med sine nyheter. Men det hender også ofte at funnene slett ikke er så oppsiktsvekkende som journalistene tror, og det hender ofte at det er feil og mangler ved forskningen. Hele denne situasjonen bidrar til forvirring og til å sette vitenskap og forskning i diskreditt i offentligheten. Hva skal man tro? Hvem skal man tro på? Kan vi stole på forskerne?

Hva kan skolen gjøre?
Skolen har som mandat å bidra til at elevene kan forholde seg selvstendig og kritisk til det samfunn de lever i. I dagens samfunn spiller forskning og vitenskap en stadig større rolle, og det er viktig at elevene får et nøkternt og realistisk bilde av hva forskning er, hvordan vitenskapen fungerer og at de selv blir i stand til å vurdere dens troverdighet, uavhengighet og objektivitet. I skolens fag, kanskje spesielt i realfagene, formidles ofte et bilde av vitenskapens vesen som er urealistisk og foreldet. Den vitenskapelige kunnskapen framstilles som nokså uproblematisk, som om den er etablert gjennom metoder som er logiske, upersonlige og rent objektive. Lærebøkene framstiller vitenskapens ”sluttprodukt”, altså kunnskaper som for lengst er etablert gjennom forskning, debatt og testing. Man omtaler dette som ”textbook science”, i motsetning til dagens forskningsfront, ”frontier science”. Slik må det kanskje være; skolen har en viktig oppgave i å formidle kunnskap som er varig og stabil, og som neppe vil bli forandret i årene som kommer.

Men ved at man bare framstiller kunnskaper som er nokså evige og udiskuterbare, formidler man indirekte et feilaktig bilde av vitenskapens karakter og natur. Elevene får ikke tak i at vitenskap er menneskers verk, og at det også der begås feilslutninger og mistak. I det internasjonale samfunnet av forskere blir nye ideer, resultater og forklaringer heftig debattert. Svært mange nye tanker viser seg å være feilaktige, og det internasjonale forskersamfunnet jobber seg videre fram mot stadig mer robust kunnskap. Noen hypoteser viser seg å være ufruktbare, andre viser seg å være fruktbare. Begge deler bidrar til at kunnskapen utvikler seg. I denne høyst sosiale og menneskelige prosessen hender det at noen jukser og bløffer, men det er svært sjelden. Og det blir stort sett oppdaget nokså raskt. Det finnes i dagens vitenskap mangfoldige ordninger som skal hindre uhederlighet og juks. Men, som i idretten; det vil alltid være noen som higer etter berømmelse og ikke har en moralsk standard som hindrer dem i å jukse. Tradisjonelt foregikk disse kritiske diskusjonene i faglige institusjoner, på konferanser og i tidsskrifter, men nå foregår de stadig oftere i media og i full offentlighet.

Elever som gjennom skolen har fått en forestilling om at vitenskapelig kunnskap framkommer med logiske, upersonlige og utelukkende objektive prosesser, kan lett bli forvirret når de opplever at forskere er uenige med hverandre. De har ikke forstått at nettopp uenighet og debatt er forskningens sanne vesen, i alle fall inntil man har kommet fram til en slags enighet og tvil og etter at usikkerhet er ryddet av veien. Enda mer forvirret kan de bli når de hører om juks og bedrag i forskningen.

Det finnes to ytterpunkter i folks syn på vitenskap, og kanskje spesielt naturvitenskap, og begge er like problematiske.

På den ene siden har vi de som tror at vitenskap er en objektiv, upersonlig, kulturfri avdekking av sannheten, og at forskerne følger en bestemt vitenskapelig metode som alltid garanterer at de kommer fram til sannheten. Man ledes til å tro at data og forsøk alltid ”taler for seg selv”, nærmest uten at det er mennesker som diskuterer og argumenterer om hvordan data skal fortolkes. Litt sjablonmessig kan man omtale dette som naiv positivisme. Skolens lærebøker i naturfagene kan dessverre ofte bidra til å sementere et slikt syn.

På den annen side har man de som mener at all vitenskap er subjektiv, og at den bare er et produkt av makt- og samfunnsforhold. De avviser at det finnes objektiv og universelt gyldig kunnskap, og de vil også avvise ord som sannhet. I en postmoderne kultur som vår, er slike ideer ofte populære. Et slikt syn på kunnskap er tilsynelatende ”demokratisk” og antiautoritært; ethvert syn har krav på respekt, ingen må tro at de forvalter ”sannheten”.

Som sagt; begge disse posisjonene er like ufruktbare, men begge syn har også et snev av sannhet. Vi trenger ikke å stole blindt på den enkelte forsker, men det er viktig å ha respekt for forskning som sosial institusjon og de kunnskaper som kommer ut av dens prosesser. Forskeren kan nok være subjektiv, av og til også uten moral, men forskningens mål er å komme fram til objektiv og robust kunnskap.

Aktuelle kompetansemål i læreplanen

Læreplan i teknologi og forskningslære - programfag i studiespesialiserende utdanningsprogram

  • Teknologi og forskningslære 2
    • Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori
      • vurdere hvordan argumentasjon i aktuelle naturvitenskapelige debatter bygger på empiriske resultater, teoretisk kunnskap og ideologisk ståsted