Myter om evolusjon

På tross av evolusjonsteoriens enerådende stilling innen fagmiljøene blir det fra annet hold rett som det er fremsatt kritikk mot teorien. De aller fleste argumentene som fremsettes er gjengangere og bygger på misforståelser.

Myte 1: ”Tilfeldighet!”
De forskjellige artene lever i et samspill hvor de er helt avhengige av hverandre. Menneskekroppen er et fint samspill mellom organer, og selv en enkelt celle sammenlignes noen ganger med et komplisert maskineri. Kan alt det fantastiske vi ser i naturen ha blitt til helt tilfeldig?

Vitenskapens svar på det er et klart ’nei’. Det svaret vil overraske noen, for en av de mest seiglivede mytene om evolusjon er at evolusjonsteorien forteller oss at alt rundt oss er blitt slik det er blitt ’helt tilfeldig’. Derfor ser vi noen ganger lekfolk argumentere mot teorien ved å regne på hvor sannsynlig det er at et protein skal ha fått sin sammensetning av aminosyrer ved en tilfeldighet eller med å spørre hvor sannsynlig det er at en eksplosjon i et boktrykkeri skulle resultere i et verk av Shakespeare.

Det er innlysende at ”tilfeldig!” ikke er et godt nok svar, og vitenskapen har isteden måttet finne en forklaring på hvordan det levende formes. Det er dette Darwin blir hedret for å ha klart å gjøre, og forklaringen er å finne i tittelen på hans mest kjente verk: Artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg. Prinsippet om naturlig utvalg kan beskrives som den ikke-tilfeldige overlevelsen til tilfeldig dannede varianter. Selv om opphavet til variasjonen, mutasjoner, inntreffer tilfeldig, er det ikke tilfeldig hvilke varianter som har størst sannsynlighet for å få flest etterkommere. Summen av dette er en naturlig prosess, som kan lage det som aldri ville kunnet blitt til ved en tilfeldighet.

Myte 2: ”Bare en teori”
Uttrykket ”bare en teori” hentes nesten alltid fram når evolusjonsteorien skal angripes, og hensikten er å gi inntrykk av at det ikke finnes nok informasjon til at man kan trekke noen konklusjon om evolusjonsteoriens gyldighet. I USA ble til og med skolebøker i en delstat en stund utstyrt med klistrelapper som advarte om at ”evolusjon er en teori”. Det stemmer at evolusjonsteorien er en teori, men innen vitenskapen er ikke en teori ’bare’ en teori.

I dagligtalen brukes ordet teori om en løs idé, noe man har kommet på der og da. Innen vitenskapen betyr ordet noe helt annet. At noe er en teori er ikke et uttrykk for at mange biter av puslespillet mangler – tvert imot. Vitenskap handler ikke bare om å samle på løsrevne faktabiter, det handler om å se sammenhenger mellom bitene av informasjon. Slik bygges et rammeverk av forklaringer som testes mot hverandre og mot andre fagfelt – og det er dette som utgjør vitenskapens teorier. Når en teori har, som evolusjonsteorien, tålt generasjoners kritiske blikk og forsøk på å vise at den er feil, og hovedtrekkene står like støtt, er konklusjonen at teorien stort sett er korrekt, det nærmeste man kan komme et endelig svar innen naturvitenskapen.

Myte 3: ”Genomene er like – og det er alt”
De fleste har fått med seg hvor like genomene til mennesker og sjimpanser er. Akkurat hvor like de kan sies å være avhenger av hvordan man teller, men 96-98 prosent likhet er et vanlig anslag. Ikke alle lar seg imponere av dette og innvender at likhet i seg selv ikke nødvendigvis må bety slektskap. De har bare fått med seg begynnelsen på historien.

Likheten burde i seg selv være overbevisende, for det kjennes ingen andre vitenskapelige forklaringer på den enn felles opphav, men artenes slektskap vises i arvematerialet også på en rekke andre måter. Mens sjimpanser og de andre menneskeapene har 24 kromosompar, har mennesket 23 par. Det som har skjedd, er at på slektslinjen som har ledet til mennesket, har 24 par blitt til 23 ved at to kromosomer har slått seg sammen til ett. Det nye kromosomet er det vi kaller kromosom 2; det røper seg fordi kromosomer har lett gjenkjennelige genetiske markører både i endene og på midten, og dette kromosomet har ”dobbelt opp” av disse markørene.

Et annet eksempel får vi ved å se på hvor en type virus som fester seg i arvestoffet og går i arv, endogene retrovirus, er plassert i de forskjellige artenes genomer. Hvis arter har et felles opphav, vil vi se et mønster i hvor slike virus finnes i genomene hos artene, som samsvarer med det slektstreet vi kjenner fra andre måter å undersøke slektskapet på. Et virus som satte seg inn i genomet til en art før den ble splittet opp i to nye arter, vil være å finne på samme sted i de to nye artene. Det vil ikke være å finne, eller finnes på et annet sted, hos arter som ligger lenger ute på slektstreet. Undersøker vi genomene til forskjellige arter, er det akkurat dette mønsteret vi ser. Det er fascinerende i seg selv å se hvor like de forskjellige artenes genomer er, og som om det ikke var spennende nok, er det en myte at dette er alt genetikerne kan berette om når det gjelder artenes slektskap.

Myte 4: ”Forskning på evolusjon er ikke vitenskap”
Det levende vi ser rundt oss er formet over nærmest ufattelig lang tid. Samtidig er det et godt vitenskapelig prinsipp at vitenskapelige forklaringer skal testes ved forsøk det er mulig å gjenta igjen og igjen, med samme resultat hver gang; det skal være repliserbarhet. Når evolusjonen av en art ikke kan gjentas av forskerne på laben, kan da forskning på artenes evolusjonære opphav kalles en vitenskap? For å skjønne at svaret på det er ’ja’, er det en misforståelse som må ryddes av veien. Naturvitenskap handler i liten grad om å gjenta eksakt, og i full skala, det man observerer at skjer i naturen. Hvis det hadde vært et krav for at noe skulle kunne kalles vitenskap, ville innvendingen ikke bare rammet forskning på evolusjon, men også forskning på klima, astronomi, geologi og mye annet. Her er det åpenbart noe galt med innvendingen. For alle disse fagfeltene gjelder det at selv om vi ikke kan gjenta naturens gang i sin helhet, kan vi faktisk gjøre forsøk – og gjenta dem; det være seg på laboratoriet, eller ved nye observasjoner av naturen i felt.

Mønsteret av likheter og ulikheter i forskjellige arters genomer kan for eksempel påvises igjen og igjen av alle som er villig til å gjøre det. Vi kan undersøke flere individer i artene som allerede er studert, og vi kan undersøke arter som tidligere ikke er blitt studert. Slike undersøkelser kunne ha sparket beina under evolusjonsteorien, men isteden styrker de teorien – igjen og igjen. Muligheten til å etterprøve de konklusjoner som er trukket er så absolutt tilstede, og forskning på evolusjon har funnet sin velfortjente plass innen naturvitenskapen.

Myte 5: ”Den sterkestes rett”
Uttrykket ’den sterkestes rett’ dukker ofte opp, ikke minst når det løselig refereres til Darwin i sammenhenger som ikke egentlig har med biologi å gjøre. Det hentes ofte frem når noen vil angripe evolusjonsteorien ved å knytte negative assosiasjoner til den. At en teori har konsekvenser man ikke liker, betyr ikke at det er noe feil med den, men kritikk av evolusjonsteorien på bakgrunn av at man ikke synes noe om ”den sterkestes rett’’ bygger på flere enda mer grunnleggende misforståelser.

For det første er frasen ’den sterkeste rett’ en svært lite dekkende forklaring på hva evolusjon handler om. Det er en feiloversettelse av ’survival of the fittest’. Naturlig seleksjon favoriserer ikke det å være ’sterk’ – det handler om å være best tilpasset de rådende miljøforhold.

For det andre er det viktig å skille mellom en beskrivelse av naturen – nådeløs som den i blant kan være, og en påstand om at det vi ser i naturen skal være et eksempel til etterfølgelse. Det førstnevnte er naturvitenskap, og det sistnevnte er i beste fall politikk eller ideologi. En oppfatning om hva som er rett og galt, som at den sterke – i bokstavelig eller overført betydning – har en rett til å undertrykke en som er svakere, er ikke noe som kan hentes direkte fra naturvitenskapen. Heldigvis. Frykten for at evolusjonsteori legitimerer at mennesker oppfører seg kynisk, bygger derfor på en myte.

Aktuelle kompetansemål i læreplanen

Læreplan i naturfag

  • Etter 10. årstrinn
    • Mangfold i naturen
      • forklare hovedtrekkene i evolusjonsteorien og gjøre rede for observasjoner som støtter teorien

Læreplan i biologi - programfag i studiespesialiserende utdanningsprogram

  • Biologi 2
    • Evolusjon
      • gjere greie for grunntrekka i evolusjonsteorien og kva slag kunnskap han byggjer på