Kikki Kleiven

Hun er klimaforskeren som elsker å formidle klimakunnskap, men som ikke vil belære. Hun skal utdanne lærere i geofag, men har ingen formell kompetanse i didaktikk. Kollegaene mener hun er skapt for jobben som leder for Skolelaboratoriet i geofag ved Universitetet i Bergen.

Når forsker Helga (Kikki) Flesche Kleiven snakker til «folket», handler det om klimavitenskap. Hennes velformulerte, grundige argumenter når frem til journalister, politikere, lærere og elever. Men til daglig er hun maringeologen Kikki som snakker med og til studenter og lærere ved Universitetet i Bergen. Da handler det om alle geofaglige tema – stein, fjell, vær, ras og (kanskje litt) olje. 

På tokt på Byfjorden med studenter. Foto: Eva Bjørseth På tokt på Byfjorden med studenter. Foto: Eva Bjørseth

Som maringeolog er Kikki spesialist på å «lese» jordas forhistorie fra sedimenter og bergarter på havbunnen. Sand og grus er bevis på gigantiske elver og ras, tropenetter i nordområdene, eller isbreer som oppstår og forsvinner. Jordas dramatiske klimahistorie blir synlig og mer begripelig gjennom fortellingene til den engasjerte bergenseren.

Historiene om naturlige klimavariasjoner har nådd frem til tusener av lærerstudenter og lærere gjennom klimakurset Klimaklok. I tillegg til Kleiven bestod team Klimaklok av meteorolog Siri Kalvig og eventyrer Tobias Thorleifsson. Klimakursingen av lærere kom på toppen av alle andre ordinære forsknings- og undervisningsoppaver, men det bekymrer ikke klimaforsker Kleiven. Det er mye viktigere å bidra til at du og jeg har kunnskap nok til å ta kloke valg for å løse verdens største utfordringer: klimaproblematikken, fattigdom og befolkningsvekst. Alvoret står skrevet i klimaforskerens ansikt når hun reflekterer rundt erfaringene fra Klimaklok.

– Jeg opplever at det er et stort kunnskapshull ute i skoleverket. Lærere og elever vet ikke forskjellen på naturlig og menneskeskapt klimavariabilitet, og hvilken tidsskala klimaendringene skjer på. Lærere forteller meg at de ikke har tilstrekkelig kunnskap om klima til å undervise om det.

– Hvorfor mangler lærere denne kunnskapen du snakker om?

– Fordi media gir et skjevt bilde av klimakunnskap. De likestiller tunge forskningspublikasjoner og populariserte personlige meninger. Det blir umulig for lærere å vurdere hva eller hvem som har rett.

For å bøte på kunnskapshullet, jobber dr. Kleiven for at forskning skal bli gjort mer tilgjengelig for skolen. Det er behov for flere møter mellom universitetsforskere og lærere, mener hun. Utfordringen er at begge parter vegrer seg for å diskutere klima.

– Klima vekker sterke tanker og følelser fordi det handler om personlig forbruk. Det er fort gjort å gi folk dårlig samvittighet. Jeg skjønner godt at lærere synes det er vanskelig å håndtere dette i undervisningen.

For å finne ut hvordan de tre stikkordene – klima, elever og lærere – ble så viktige for klimaforsker Kleiven, må tiden spoles cirka 40 år tilbake.

Fra bølgetopper og fjelltopper til toppforsker

Jentungen Kikki vokste opp i sjøkanten utenfor Bergen, uvitende om at hun egentlig het Helga. Kikki er et kallenavn som storebroren fant på, og så ble det bare slik. At hun het Helga, ble hun ikke klar over før hun begynte på skolen. Men Kikki var ikke så opptatt av navnet sitt. Hun var mer nysgjerrig på karrieremulighetene som lå i det våte element. Universitetets marinbiologiske institutt lå rett ved barndomshjemmet. Da instituttet åpnet dørene for publikum en dag i året, sto unge Kikki først i køen for å prøve mikroskopene og studere alt det rare som biologene hadde samlet inn fra naturen. For henne var det avgjørende å få møte forskerne på arbeidsplassen, og ikke bare på tv eller på et forskningstorg, som er vanlige arenaer for forskningsformidling i dag.

Opplevelsene med fisking og seiling forklarer hvorfor Kikki valgte maringeologi. Hvordan geologi kom inn i bildet er derimot en større gåte. Folk flest forbinder geologi med fjell, stein og løsmasser på land. Ifølge Kikki oppstod det et kunnskapsbehov mens hun jobbet som brefører, turleder og sykkelguide på Finse. Å nyte naturen var vel og bra, men hun måtte også vite noe mer om den.

– Jeg tok grunnkurs i geologi for å lære mer om isbreer. Og da var det egentlig gjort. Da var jeg solgt på geofag.

Å bli solgt på geofag var første avsats på karrieretrappa til å bli toppforsker. Neste avsats takker hun læremesteren sin, klimaforsker Eystein Jansen, for. Det var han som tipset om at maringeologi var veien å gå for henne som ikke kunne velge verken fugl eller fisk. Etter hovedfag ble det først doktorgrad og så postdoktor i maringeologi. Midt i karrieretrappa møtte hun den store kjærligheten under et tomåneders forskningstokt til Antarktis. Målbevisstheten hennes har resultert i vitenskapelige artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene for naturvitere og geologer, deriblant Science og Nature Geoscience.

På vei mot en ny bølgetopp

Hennes neste vitenskapelige arbeider blir kanskje trykket i internasjonale tidsskrifter som Science Education eller Journal of Geoscience Education. Det er fordi Kikki har staket ut en ny kurs for sitt profesjonelle liv. Nå reder hun grunnen for det oppstartede Skolelaboratoriet i geofag ved UiB. Skolelaboratoriene ved de fire største og eldste universitetene i Norge har hatt hovedvekt på de mer tradisjonelle realfagene kjemi, biologi og fysikk. Geofag ble en del av skolelaboratoriene i 2014. For første gang i historien har Institutt for geovitenskap i Bergen opprettet en stilling som er dedikert til forskning og utvikling av geodidaktikk og formidling. Det har skapt litt forvirring blant Kikkis forskerkollegaer.

– Folk er nysgjerrige på hva dette såkalte Skolelaboratoriet skal drive med, forteller Kikki. Hun gjør seg til i stemmen, som for å herme etter kollegaene: «Er det sånn pedagogikk du skal drive med?» Etterpå ler hun og forsikrer om at professorene i geofag skal få sjansen til å lære at geodidaktikk er et eget fagfelt. Skjønt hun har en jobb å gjøre for å sette seg inn i geodidaktikk og naturfagdidaktikk selv.

Maringeolog Kleiven har ingen formell utdannelse i pedagogikk – eller didaktikk for den saks skyld. Ifølge henne selv entrer hun stillingen som leder av Skolelaboratoriet i geofag med et stort tomrom i den didaktiske kompetansen. Men avgjørelsen om å begi seg inn på et nytt fagfelt som geodidaktikk, var ikke noe tilfeldig innfall akkurat.

– Det har vært en mental tilvenning over lang tid, erkjenner Kikki.

Selv om det formelle vitnemålet i didaktikk mangler per i dag, har Kikki massevis av interesse, pågangsmot og engasjement for geofagundervisning og formidling. Det begynte kanskje med at hun som ung forsker opplevde at det ikke var nok å «bare forske». Hun gikk til sjefen og ba om å få undervise. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at maringeolog Kleiven søkte på stillingen som leder for Skolelaboratoriet i geofag.

– Jeg søkte fordi det var andre som sa til meg: «Denne jobben er skapt for deg».

– Er du enig med dem?

Kikki tar en kort tenkepause. Hun vet det høres merkelig ut å være skapt for en jobb uten de formelle forutsetningene på plass. En ting er hva du har på papiret, noe annet er hva du faktisk gjør.

– Folk har nok fått med seg at jeg har en mer eksperimentell tilnærming til undervisning enn mange andre på universitetet, forteller Kleiven.

– Hvordan da?

– For eksempel legger jeg ut prøver av sedimentkjerner og ber studentene observere og tolke dem. Da må de tørre å tenke selv. Det er mer utfordrende enn å få servert teorien i en forelesning, mener Kikki og avslører med dette sin pedagogiske visjon.

Skjønt omdannelsen fra klimaforsker og maringeolog til geodidaktiker vil aldri bli fullstendig. Dr. Kleiven vil aldri slutte å følge med på hva tidligere kollegaer forsker seg frem til. Hun beholder derfor en liten stillingsandel ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Å utvikle geodidaktikk er ikke noe sololøp for Kikki. Hun er en del av en gruppe bestående av forskere fra Naturfagsenteret og lederen av skolelaboratoriet i geofag ved Universitetet i Oslo, Mattias Lundmark. Sammen skal de videreutvikle geodidaktikk som fagfelt i Norge.

– Som en god geolog sier jeg at vi bygger «lag-på-lag», og jeg ser at ett av lagene, det kan være meg.

Med uttrykket «lag-på-lag» sikter Kikki til metaforen som brukes for å beskrive utviklingen av geodidaktikk i Norge. Uttrykket stammer fra sedimentære bergarter som dannes ved at nye sedimenter legger seg oppå hverandre – «lag-på-lag» – som i ei bløtkake (Frøyland, 2010; 2013).

Kikki Kleiven med studentene Marthe Louse Strømme og Ida Vivoll Johansen på tokt i Nord-Atlanteren. Foto: Tor Lien Mjell Kikki Kleiven med studentene Marthe Louse Strømme og Ida Vivoll Johansen på tokt i Nord-Atlanteren. Foto: Tor Lien Mjell

Et nytt lag: en marin geotop

De nye «lagene» Kikki vil legge for geodidakikk vil være blåfarget og smake ramsalt sjø. At den marine og meteorologiske delen av geofag får størst oppmerksomhet ved det vestvendte skolelaboratoriet, er helt naturlig for Kikki. De bergenske forskningsmiljøene – deriblant Havforskningsinstituttet, Bjerknessenteret for klimaforskning og en avdeling av Meteorologisk institutt ligger tross alt plassert her. Dessuten må elevene som bor vestpå lære å takle geofarer som ras og ekstremvær.

– Jeg kommer altså ikke til å prioritere undervisning om olje og gass. Det burde ingen bli overrasket over, oppsummerer Kikki.

– Så det er ikke klimaaktivisten i deg som er motivasjonen for at klimakunnskap får en sentral plass ved Skolelaboratoriet i Bergen?

– Nei, det er gleden over å formidle hvordan jeg forsker og alt det spennende vi kan finne ut i geofag. Jeg er like komfortabel med å forelese om vulkaner, forsikrer Kikki og understreker at hun elsker hele geofaget.

Kikki diskuterer mer enn gjerne ideer til aktiviteter som Skolelaboratoriet i Bergen kan tilby. Selv kunne hun tenke seg å friste med spennende, autentiske undervisningsopplegg til sjøs for geofaglærere og elever.

– Jeg har lyst til å ta med lærere på korte, lokale tokt i byfjorden for å hente opp sedimenter som vi kan studere. Kanskje vi finner bevis for istider og ras som skjedde for lenge siden. En sedimentkjerne kan være en marin geotop som lærere og elever kan jobbe med over flere år, sier hun.

For at elevene skal få erfaring med naturvitenskapelige forskningsmetoder planlegger Kikki å tilby muligheten til å hospitere som «forskere» og besøke universitetets lokaler for å gjøre eksperimenter. Forhåpentligvis ønsker noen geofagelever å bli neste generasjons moderne klimaforskere.

En moderne forsker

Kikki Kleiven har og er mye på en gang. Klima er blitt en «jobby». Hjemme diskuteres det klimaforskning med klimaforskermannen Ulysses Ninnemann. På fritidsjobben handler det om å være styremedlem i Norsk Klimastiftelse, medlem i Arbeiderpartileder Gahr Støres klimapanel, leder i Climate Reality Leadership Corps, en aktiv tvitrer og «på» på Facebook. Hun nøler ikke med å slenge inn en saklig kommentar eller to til nettavisene heller, enten det handler om klimapolitikk eller utdanningspolitikk. For å nevne noe.

– Du er med på mye – er det noe du skulle gjort, men som du ikke får tid til?

Kikki blir stille i bare to sekunder. Hun vet ikke. Hun får tid til ganske mye, sier hun til slutt. Med litt fantasi er det fullt mulig å kombinere familieliv og forskerkarriere. På skolens planleggingsdager
får sønnen beskjed om å spille rollen som forskerassistent når Kikki skal undervise studenter eller delta på forskermøter. Hun og forskermannen bytter på å reise på konferanser og møter.
Forskerparet ønsker å være det de selv følte at de manglet; rollemodeller for yngre studenter og forskere. 

– Det var altfor mange forskere av den eldre generasjon som lot kone og barn seile sin egen sjø. Heldigvis er den holdningen i ferd med å gå ut på dato.

Kloke valg på hjemmebane

Helga (Kikki) F. Kleiven formidler kunnskap om klimaendringer for å hjelpe andre med å ta gode, kloke valg. Spørsmålet er hvordan en klimaaktivist bidrar til klimasaken privat sett.

– Hva med dine egne klimatiltak, har du noen tips?

– Vi bor i et veldig lite hus som er innredet med lekre møbler fra finn.no, vi dyrker en del grønnsaker og frukt selv, og vi bytter ski mot sykler i stedet for å kjøpe nytt. Dessuten er jeg ganske bevisst på hvordan jeg reiser. Vi kjører el-bil, for eksempel.

Kikki er imidlertid mer opptatt av å berømme lærere og elever som gjør en ekstra innsats for å ta grønne valg og redusere CO2-fotavtrykket sitt.

– Jeg reiser ikke rundt som en apostel som forteller hvordan andre skal leve. Ofte er det lærere og elever selv som tar initiativ til kreative løsninger og tiltak. Det inspirerer meg, forteller hun oppglødd. 

Selv om privatpersoner kan gjøre mye, er klimaaktivist Kleiven klinkende klar på at makthavere og beslutningstakere må bli med på klimalaget. Hvis Kikki fikk bestemme over vår blå planet (dog ikke «blå» i politisk forstand), ville hun tatt tak i de store og ubehagelige klimatiltakene for å nå menneskenes mål om å redusere global oppvarming. I mellomtiden lever hun for å formidle klimakunnskap, lese seg opp på naturfagenes didaktikk og legge grunnmuren for Skolelaboratoriet i geofag ved UiB.