Anders Isnes - Lekende engasjert i naturfag

Arbeidsomt Ja-menneske

- Jeg er nok et ”Ja – menneske”. Den gutteaktige gråsprengte mannen med det gedigne smilet, ligner mer på en vennlig julenisse enn på en hærfører for kompetanseheving i naturfag.

Aktiv er han, det kan ingen nekte for. Han er både leder for Naturfagsenteret, redaktør for Naturfag og leder for læreplangruppa i naturfag. Med så mange hatter på hodet, kunne det være lett å miste noen på gulvet, men ut fra kontoret å bedømme ser det ikke slik ut.

I Fysikkbygningen på Blindern har han sitt tilholdssted. I det smale kontoret er hele langveggen dekket av en endeløs bokhylle med bøker sirlig oppstilt etter prinsippet om rette vinkler. Arbeidspulten i enden av rommet og konferansebordet ved døren er nærmest støvsugd for løse papirer, penner og alt som hører et kontor til. Bare en svevende leketøysfugl på en stang, en snurrebass og et assortert utvalg av slikkepinner plassert i en skål, bryter den strenge symmetriske stilen.

- Jeg har alltid vært arbeidsom. Jeg er ikke skapt til å sitte stille, sier han unnskyldende som om arbeidstempoet skulle være en medfødt sykdom. Allerede da Anders gikk ut døra fra fysikkbygningen med hovedfagsoppgaven i hånda, ble den unge cand. realen spurt om å bidra til å lage læremidler for fysikklærere. Han hadde egentlig tenkt å bli lærer og var det de første årene, men skjønte fort at han kunne gjøre begge deler. Slik ble det. På oppfordring viser han gjerne fram hyllemeterne med lærebøker og materiell i naturfag og fysikk som han har bidratt til.

- Det har blitt noen meter, ja, må han medgi. Nærmere bestemt 30 utgivelser fordelt på de fleste skoleslag. Når han ikke har skrevet lærebøker eller undervist, har han vært foredragsholder på lærerkurs, vært leder for norsk fysikkforening, skrevet læreplaner og jobbet i lærerutdanningen.

Det har ikke blitt tid til noen doktorgrad. Han prøvde riktignok en gang tidlig på 90-tallet, men avbrøt arbeidet da tilbudet om å være bestyrer for Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ble for fristende. Jeg liker bedre det faglig-administrative, sier han. Jeg nikker, og skjønner plutselig hvor logisk det er med et ordentlig kontor for en ektefødt administrator.

Naturfagsenteret

- Og så plutselig en dag ringte Kristin Clemet. Var det slik Naturfagsenteret ble til?

- Nei, nei. Det var ikke så enkelt. Ideen om et nasjonalt naturfagsenter ble første gang lansert i UFDs ”Strategiplan for naturfag”, men det stod ingen ting om hvor det skulle være og hvem som skulle drive det.

- Det var da jeg våknet, for jeg mente det var svært gode grunner til at Naturfagsenteret burde være knyttet til det fagdidaktiske miljøet ved Universitetet i Oslo.

I månedene som fulgte ble det mye møtevirksomhet for Isnes. Tilslutt fikk han gjennomslag: UIO skulle være vertskap for senteret med Anders som den første lederen.

- Men jeg sitter ikke trygt i stillingen. Når engasjementet mitt går ut om et år, må jeg søke på stillingen for å fortsette, sier han ydmykt.

Det mangler ikke på visjoner for senteret.

- Jeg ønsker at senteret skal bli et sted der lærere og skolefolk kan ta kontakt, og vi kan gi dem ressurser i form av nettsider, tidsskrifter, kurs og konferanser. Jeg er så glad for at vi har fått til Naturfagsenteret, det må du skrive, og stemmen hans får en slik følsomhet at det ligner en kjærlig far som omtaler sitt barn. Men straks er realisten tilbake i virkeligheten og nyanserer det hele:

- Mandatet vårt er stort! Vi skal favne alle fagdisipliner innenfor naturfag, og målgruppen strekker seg fra barnehage til høgskole. Heldigvis har vi gode medspillere over hele landet.

Læreplanen

En av oppgavene til Anders har vært å lede læreplangruppen for naturfag.

- Hvordan begynner man å lage en ny natufagplan?

- Tja si det. Det er utarbeidet noen retningslinjer fra departementet, samt evalueringer fra tidligere læreplaner, så vi begynner aldri helt uten føringer. Men det viktigste er at gruppen som skal utarbeide planen samarbeider godt.

- Jeg legger mye av meg selv i læreplanarbeidet. Min kjepphest for denne planen er den naturvitenskapelige metoden. Jeg ønsker at elevene skal få mer kunnskap og erfaringer om hvordan vi etablerer naturvitenskaplig kunnskap, men jeg er kanskje litt for ambisiøs på fagets vegne når vi lanserer forskerspiren allerede fra 1. klasse.

Han innrømmer at det har blitt mange seine kvelder.

- Arbeidet med naturfagplanen har på mange måter kommet på toppet av arbeidet med Naturfagsenteret.

- Du må ha en snill kone?

Han nikker og presiserer at hun er meget snill og langmodig, men vet også å si i fra når arbeidsnettene har blir for lange.

Han har en drøm

- I mitt drømmescenario for skolen, ser jeg for meg en engasjert naturfaglærer med klare definerte læringsmål. Undervisningen skal bære preg av aktiviteter og eksperimenter og elevene skal ha det moro. Sammen med elevene skal læreren fascineres av naturen og naturens fenomener. Elevene skal få oppleve noe nytt hver dag og de skal forstå at naturfag er noe som angår oss til daglig, ikke bare i naturfagstimene. Alle teknologiske ”duppetitter” som vi har gjort oss så avhengig av, kunne ikke blitt til uten viktige fysiske oppdagelser.

Duppetitter er en viktig del av Anders liv.

- Når jeg er ute på reiser, klarer jeg ikke la være å kjøpe en eller annen morosak som illustrerer et fysisk fenomen. De får plass i hylla mi hjemme i stua til glede for gjester, og ekstra moro er det at barnebarnet mitt har blitt interessert. Noen av disse lekene har også funnet vei til kontoret, og han viser gjerne hva som får fuglen til å sveve, lekende som han er.

Den engasjerte mannen med den store kjærligheten til arbeid og naturfag kommer med en bekjennelse:

- Egentlig, det jeg brenner mest for nå, er fysikk. I år er det fysikkens år og jeg håper at det kan få folk til å få øynene opp for dette faget. Alt vi omgir oss med er fysikk. Tenk hvis mennesker kunne forstå noe av hvor stor betydning fysikken har hatt for samfunnet, avslutter han.