Fornøyd fabrikksjef

Hanne Finstad har vist at det er håp for glasurgenerasjonen. I fjor fikk hun 400 barn i Oslo til å gå på forskerkurs – frivillig. Hun har grunn til å være fornøyd.

Hanne Finstad

Hannes yrkeserfaring er stappfull av godsaker for enhver CV-sanker. Dr. Philos fra Universitetet i Oslo med biokjemi og fiskefett som spesialfelt, forfatter av fagbøker for barn og unge, grunnlegger og sjef for forskerfabrikken og Communicating Science, forskningsskribent for kvinnebladene Henne og KK, spaltist i bladet Nysgjerrigper, programleder for innslag om forskning på TV, og utallige bidrag på konferanser og kurs. Det er lett å bli imponert.

Hjemme i villaen på Grefsen, ser CVen og karrieren ut til å være ganske fjernt.

– Det er husmordagen min i dag, sier hun med albuene lent på det store kjøkkenbordet med en raus nytraktet kopp kaffe ved siden av.

Gladelig gir hun full innføring i dagens gjøremål som består av kakebaking, vasking og rydding til datteren, Matildes bursdagsselskap. Jeg må medgi at hun ser uforskammet komfortabel ut. Etter hvert begynner fortellerglade Hanne å prate om mer enn kaker og bursdag.

– Det jeg brenner for er forskningsformidling. Selv liker jeg å kalle meg formidler og forfatter.

Formidlingstrangen startet tidlig

Da hun var barn, skulle Hanne alltid leke skole. Hun var læreren. Utrolig nok ble hun ikke lei. Faren gjorde også sitt. Den engasjerte geologen tok datteren med på Geologisk museum og introduserte henne for eldgamle steiner, lot henne få studere sitt eget spytt i mikroskop og undre seg over naturens mysterier.

– Det måtte vel bare bli slik, sier hun nærmest unnskyldende og sikter til hovedfag og doktorgrad i biokjemi.

Allerede ved siden av studiene fi kk hun leve ut barndomsdrømmen sin. I ungdomsskolen på Kløfta gav de henne frie tøyler.

– Ingen av de andre lærerne visste helt hva jeg dreiv med i naturfagstimene.

Kanskje like greit, for den unge studenten tok sin kreativitet på alvor og boltret seg sammen med elevene i de utroligste eksperimenter. Spesielt husker hun et forsøk med å lage antibiotikaresistente bakterier.

– Det hadde vel blitt rabalder i dag, men jeg tok alle sikkerhetsregler, forsikrer hun meg.

Forkjærligheten til eksperimenter er fortsatt i hevd. På kjøkkenbenken står en glassvase med vannplanter estetisk plassert under vannfl aten. Det er ingen dekorasjon, men et forsøk om fotosyntesen med vannplanter som er en del av et læreverk i naturfag for ungdomsskolen.

Fra en biokjemidag med ”blodprøve” -testing

God organisering

Å være fabrikksjef krever sin kvinne. Hun er blitt fl ink til å skrive huskelister og være strukturert, og for første gang på lenge er hun à jour. Det krever god planlegging.

– Bare organisering av utstyr tar tid. Det er viktig for meg at alt er på plass, slik at ikke manglende utstyr tar bort fokuset fra målet med kurset, å gi barna varige naturfagsopplevelser.

Hun tok ikke ut lønn for arbeidet med Forskerfabrikken i 2002, og venter fortsatt på lønna fra 2003. Først etter 3 år med Forskerfabrikken skal sjefen begynne å få regelmessige penger inn på kontoen. Trange økonomiske kår til tross. Det er ingen tegn til misnøye å spore.

– Beviser dette at kjærligheten tåler alt?

Hun drar litt på ordene.

– Jeg har noen ganger tenkt at nå orker jeg ikke mer. Men så skjer det alltid noe som gjør at jeg skifter mening, som at vi får nye medlemmer som støtter driften og er positive. Jeg har innsett at jeg klarer simpelt ikke å slutte med dette. Klarer ikke å la være når jeg ser ansiktene på barna og foreldre.

Engasjement

– Jeg ønsker å forberede barn på den fremtiden som vil møte dem. Vi lever i en tid der forskning og teknologi er i en rasende utvikling. Hverdagen vi foreldre vokste opp i er veldig forskjellig fra den barna våre vokser opp i. Vi er allerede i ferd med å ta mange viktige valg rundt hvordan vitenskap og teknologi skal brukes. I fremtiden må vi ta enda fl ere valg. For at resultatet skal bli bra, trenger samfunnet mennesker med en naturvitenskapelig almendannelse. Vi vil også trenge økt rekruttering til forskning og teknologifag.

Hanne snubler ikke i ordene. Det brennende engasjementet og de velformulerte ordene løfter oss bort fra kjøkkenkroken og inn i foredragssalen.

Urbanfysisk byvandring

– Naturfag er mer enn bare et fag. Det er en holdning, en fi losofi , som egentlig handler om å få en bevissthet om å ta vare på jorda. Det er noen av disse tankene jeg ønsker å formidle gjennom det neste prosjektet, urbanfysisk byvandring i Oslo.

– Urbanfysisk byvandring?

– Ja, det er jo blitt så populært med historisk byvandring, så hvorfor ikke? Jeg tror det er mange som vil fi nne det spennende å se på byen med et vitenskapelig blikk. Hva kan et drivhus i slottsparken lære oss om fremtidige kolonier på Mars? Vil fremtidens materialer etterligne endens fjærdrakt? Vi håper at deltagerne skal få mange aha-opplevelser underveis og litt å gruble over i etterkant. En by er et konsentrat av alt vi mennesker har utrettet og kan gi pekepinn om hva vil vil utrette, men en by er også natur. Det er bare det at den ser litt annerledes ut, for menneskene har satt sammen atomene på nytt.

Gode ideer

– Hvor tar du alt fra?

Hun lander igjen. Ved kjøkkenbordet og kaffen.

– Ideene renner inn i hodet mitt hele tiden. Det kan faktisk være litt slitsomt i perioder. Det er ingen kunst å få en ide, men å fi nne ut hva som er en god idé, sier kvinnen som har gjort sine ideer til levebrød.

Er bakgrunnsstoff for

Omtalte personer

Nettressurser

(forskerfabrikken.no)