Formidlende omstendigheter i evolusjonens tjeneste

Alltid klar og tydelig og med solid faglig innhold. Det er slik mange kjenner til biologiprofessor Dag O. Hessen ved UiO fra avisartikler, bøker, foredrag, tv- og radioprogrammer, eller som engasjert foreleser ved instituttet. I forbindelse med Darwinjubileene får formidlingsoppgavene ekstra fokus i en ellers hektisk hverdag.

Du må bruke mye tid på utadrettet virksomhet?
- Ja, jeg gjør det. Jeg synes det er viktig å formidle og liker det også selvfølgelig, selv om det innimellom stjeler vel mye tid fra forskning. Vi kan ikke klage over manglende interesse for og rekruttering til realfag og samtidig velge å være helt usynlig i media. Å skrive bøker eller være i radioen er bare toppen av isfjellet. Det blir veldig mange henvendelser med spørsmål og forespørsler om fordrag. Men vi har jo tre plikter, forsknings-, undervisnings- og formidlingsplikten. Rangerer du de tre pliktene så kommer de i den rekkefølgen for nesten alle. Undervisning er morsomt, men tar ofte mye tid. Dermed blir formidling en salderingspost, noe du gjør i den grad du har tid, lyst og overskudd. Alle ser at det er viktig at faget bringes ut, så jeg får veldig mye positiv tilbakemelding fra kollegaer. Men det er klart at hvis du skal bli akseptert som formidler i fagmiljøet må du også være aktiv på forskningsfronten. Jeg ser definitivt på forskninga som den primære aktiviteten min. De to tingene henger sammen, men mesteparten av det jeg formidler er perifert når det gjelder den forskningen jeg driver. Selv om jeg jobber med evolusjonsbiologi, forsker jeg ikke på Darwin eller mennesket. Forskning og formidling blir to ganske atskilte aktiviteter, føler jeg.

Hva er det du forsker på?
- Jeg er zoolog, men har jobbet spesielt med problemstillinger knyttet til vann, vannforurensning og organismer i vann. Nå jobber jeg mest med to svært forskjellige tema, biogeokjemiske sykluser i økosystemer koblet til klima, og evolusjon av genomstørrelse hos organismer. Organismer har ekstremt forskjellig mengde DNA i sine celler, det meste koder ikke for protein, og spørsmålet er hvorfor det er slik og hvilke konsekvenser det har for ulike organismer.

Hvor kommer interessen for biologi fra?
- Jeg har alltid vært ekstremt interessert i natur og var ute og hang opp fuglekasser, kikket og samlet på alt mulig. Det har vært nesten som et kall helt siden jeg var liten. Så kan man jo undre seg på hvor sånt kommer fra. Det er vel en blanding av arv og miljø, og det har nok med tidlig stimulans å gjøre. Foreldrene mine var flinke til å ta meg med ut. Dessuten hadde jeg en svært dyktig naturfaglærer som inspirerte meg på barneskolen. Han var en tørrpinn i klasserommet, en rektor av den gamle typen. Men det skjedde en magisk forvandlig når han kom ut i skogen. Da var han en helt sånn Linné-type. Da boblet han av kunnskap og entusiasme. Han var helt åpenbart en medvirkende årsak. Dessuten hadde vi Hafslund og Fjellstad på tv. De var store guruer for oss den gangen og gode eksempler på betydningen av entusiaster i media.

Hvordan tror du Darwin hadde hatt det som elev i dagens norske skole?
- Jeg tipper han ville vært litt innadvendt som han var den gangen. Han var ikke noen mønsterelev, så han ville nok plukket ut de bitene han var interessert i. Men det måtte jo ha vært et eventyr for ham å få se hvordan fagfeltet hans har blitt en sentral del av biologien, et premiss, og fått høre om alt som han sjøl ikke hadde noen peling på, som gener og arv. Mye av det som for han var et lappeteppe av innsikter, danner nå en større helhet og logisk kontinuitet. Vi har nå enorme kunnskaper fra cellekjernens innerste struktur til økosystemer, problemet nå er selvsagt å ha en oversikt. Nå gis svarene på mye av det som han tumlet med. Det sies at det meste av biologien henger på evolusjon, hele dynamikken fra gener til økosystemer. I løpet av de siste 150 årene har evolusjonsteorien blitt en rød tråd og et premiss. Jeg har vært med på å skrive lærebøker for videregående skole hvor vi bruker evolusjon som et grunnleggende premiss, så jeg tror han ville vært ekstremt fornøyd.

Darwin hadde ikke et lineært skoleløp?
- Det er en ganske interessant likhet mellom ham og Linné. Ingen av dem var noen skolelys. Begge var litt monomane typer som likte å gå rundt og samle. De begynte begge på medisin litt motvillig. Mens Linné fullførte, tok det ikke lang tid før Darwin hoppet av. Ikke fordi han ikke klarte det intellektuelt, men det var disse blodige amputasjonene. Han var en sart person som ikke tålte blod i det hele tatt.

Er det noe igjen av biologien fra den gangen i dag?
- Mye av hans økologiske innsikter er jo gyldig den dag i dag, og grunnrissene i evolusjonsteorien hans gjelder. Samtidig kan du si at det på mange måter har skjedd mer fra Darwin og fram til i dag enn det skjedde fra Aristoteles, eller i hvert fall fra Linné, til Darwin. På 2000 år skjedde det egentlig ikke så mye i biologien, men etter Darwin har det har vært en ekstrem eksponentiell vekst i kunnskapstilfanget. Det gjelder jo kanskje alle fag, men spesielt i biologien.

Hvordan opplever du situasjonen for darwinisme i Norge i dag?
- Jeg opplever at darwinismen i stor grad er akseptert nå – her til lands. Men du skal ikke mer enn drøyt 20 år tilbake før vi hadde den siste store Darwindebatten i skolen. Kjell Magne Bondevik var Kirke- og undervisningsminister. Han ville endre formålsparagrafen for skolen og sidestille skapelsesberetningen med evolusjonslæren. Sannsynligvis var dette basert på en misforståelse, Bondevik var nok feilinformert. Han trodde det var en fagdiskusjon rundt innholdet i evolusjonslæren. Jeg tror det var mange som ikke var klar over hvor solid teorien var, så det var mye desinformasjon – da som nå. Det var også kombinert med ubehaget ved evolusjonsteorien, fordi teorien bryter med en bokstavtro fortolkning av skapelsesberetningen.

Religiøse i Norge greier å kombinere evolusjon og religion?
- Så godt som alle troende jeg kjenner aksepterer evolusjonsteorien etter Darwins prinsipp, selv om de selvfølgelig mener at Gud har en hånd på rattet. Dette er også Vatikanets offisielle standpunkt, og det synes jeg er grei pragmatisme. Darwin var også klar på at han ikke hadde noen ateistisk agenda, selv om han mistet sin tro underveis.

 Hva er det med USA og evolusjonsteorien?
- For svært mange er det rett og slett en bokstavtro skapelsesberetning som ligger til grunn. Jorda er 6000 år, og mennesker og aper har ikke noe slektskap. Det er interessant at en nasjon som er så ledende innen vitenskap samtidig kan ha en så ekstremt antivitenskapelig holdning. Vi ser litt av det samme mønsteret i flere andre spørsmål i USA. Du har de velutdannede i byene på østkysten, og i noen grad i California, som deler vårt syn på dette. Og så har du store deler av befolkningen som er lavt utdannet og har hele sitt sosiale virke innenfor kirkemiljøet, som forholder seg til en veldig snever type sannhet. Jeg mener at dette er betenkelig av mange grunner. Dette er et spørsmål som er større enn akkurat evolusjonsteorien, og det er et viktig poeng fordi det dreier seg om at en vestlig og så viktig nasjon kan ha en antivitenskapelig holdning på dette området. Du ser tendenser til det samme i klimadebatten. Der er det selvfølgelig større grunn til diskusjon, og jeg skjønner at noen kan tvile. Men vi så likevel hvordan Bush-administrasjonen spesielt valgte bort vitenskapelige holdninger og brukte sine egne tolkninger for å få kartet til å stemme med terrenget. De tviholdt på at det var kartet som var riktig, terrenget måtte justeres etter kartet.

Hva med vår debatt rundt Joralf Gjerstad (Snåsamannen) - er det noe av det samme?
- Det er helt klart elementer av det samme. De som tror mest på Snåsamannen, vil åpenbart være den samme gruppa som er tilbøyelige til å være skeptisk til Darwin. Men det er likevel to litt forskjellige ting. Jeg tror angsten for Darwin kan tilbakeføres til at man ønsker at det er en vilje bak det hele, og det er et forståelig ønske. Å tro på Snåsamannen er nok et ønske om at vi ikke vil at vitenskapen skal totalforklare verden, man ønsker en ukjent i livets likning. Hangen til mystisisme og uforklarlige ting stikker dypt. Jeg ser ganske pragmatisk på det. Folk må gjerne tro at det er uforklarte ting, noe det jo i og for seg også er. Men derfra og til å tro at personer som Snåsamannen kan gjøre konkrete helbredelser via mystiske påvirkningskrefter, viser at vi ikke skal overvurdere menneskelig rasjonalitet. Den går et stykke, men ikke lenger.

Hva kan vi i skolen gjøre bedre?
- Jeg mener det er viktig å ganske tidlig forklare hvordan vitenskap fungerer og hvor viktig vitenskap er, hva vitenskap kan forklare og hva den ikke kan forklare. Vitenskapen lanserer ikke absolutte sannheter for evigheten, men et sett med mulige forklaringer. Vitenskapens oppgave er hele tiden å fastholde det som er mest sannsynlig. Noen av disse sannhetene er nok sannheter med stor S, andre vil rett og sett bli forkastet. Det er viktig å trene opp elevene til kritisk tenkning. Derfor tror jeg det kan være en fare om læreren en stor del av tiden underviser ferdigtygde ”sannheter”. Det er viktig å lære at vitenskap er kritisk tenking som gjør at man stadig jobber seg framover mot større erkjennelse. Så det er en distinksjon der. Det at man ikke skal tre sannheter ned over hodet på elevene, betyr ikke at man skal relativisere heller. Men man skal forklare at dette er en sikk-sakksti der man prøver og feiler. Det er det vitenskap dreier seg om: hypoteser, prøving, feiling og verifisering.

Å stimulere nysgjerrigheten i stedet for å dunke elevene i hodet med etablerte sannheter tror jeg er riktig vei å gå. Dagens unge er ikke særlig ivrige etter å pugge ting eller å akseptere etablerte sannheter uten videre. Jeg oppfatter at de har en mye større grad av kreativitet og er mer utprøvende enn vi var. Vi, og sikkert generasjonen før oss, var mye mer autoritetstro og aksepterte sannheter uten videre. Å trene elevene opp til å tenke som en forsker, er rett vei å gå. En forsker er en dårlig forsker dersom han nøyer seg med å pugge det andre har kommet fram til.

Men jeg tror også det er viktig at man sier at forskningen tross alt står på skuldrene av tidligere kunnskap. Vi trenger ikke stadig å spørre om jorda er rund, eller når det gjelder Darwin, om det har foregått evolusjon. Det er heller å stille spørsmål om hvordan evolusjonen har foregått. Er naturlig utvalg den eneste mekanismen – slik Darwin trodde? Det er det åpenbart ikke. Vi vet i dag uendelig mye mer enn ham om tilfeldigheter som spiller inn. Plutselig får man kromosomdoblinger som gir et hopp i evolusjonen. Darwin trodde alt skjedde veldig gradvis og gjennom langsomme, møysommelige utvalgsprosesser. Dette kan være et godt eksempel på hvor vi ikke forkaster Darwins grunnleggende tanke, men modifiserer, justerer og perfeksjonerer den underveis. Darwins teori om arv er for lengst på historiens skraphaug. Utfordringen ligger altså i å stimulere elevene med oppgaver der det ikke er noen fasitsvar, men hvor ett svar sannsynligvis er riktigere enn de andre.

PISA viser at elevene skårer dårlig på evolusjonsoppgaver. Er det slik at elevene aksepterer evolusjon, men ikke skjønner mekanismene?
- Ja, det er nok riktig. Veldig mange har et totalt feilaktig inntrykk av hva darwinisme er. De tror jo at det har ett eller annet med den sterkestes rett i samfunnet. Jeg ser det som en sentral oppgave i Darwinjubileet å få sagt hva evolusjonslæren faktisk er. At dette ikke er sosialdarwinisme sånn som mange tror. Det er en forbausende vanlig misforståelse at Darwins viktigste bidrag til samfunnsdebatten var å legitimere den sterkestes rett. Hvis dette sitter igjen som et inntrykk, er det ikke rart at mange er skeptiske.

En annen vanlig misforståelse er at menneskets natur er dominert av det aggressive og negative. Som en konsekvens av at vi har utviklet oss i sosiale relasjoner, argumenterer Darwin for at empati og moral er et viktig trekk ved mennesker. Du kan ikke ha et samfunn eller et sosialt nettverk som fungerer uten gjensidig empati eller resiprositet. Darwin er veldig klar på at disse positive egenskapene er minst like naturlig for mennesket som aggresjon og egoisme. Økonomene er mye mer kyniske enn biologene på menneskets vegne. De opererer med mennesket som en veldig snever rasjonell maksimerer av egennytte, men vi biologer er mer fleksible og positive enn som så.