Norge: En skred-nasjon med forbedringsmuligheter

Jordskred i Innfjorden i 1989

I verden sett under ett krever tørke, vind, oversvømmelser og jordskjelv flest menneskeliv blant naturkatastrofene. Alle husker fortsatt tsunamien i Det indiske hav 26. desember 2004, som krevde mer enn 220 000 menneskeliv. Det antatt mest destruktive jordskjelvet i moderne tid skjedde i Kina i 1556, med mer enn 800 000 omkomne. Jordskjelvet i Lisboa på Allehelgensdag 1. november 1755 er også berømt: Først førte tre raskt påfølgende jordskjelv til at 85 prosent av bygningene i byen falt sammen, og en time etter det siste skjelvet skyllet opptil 20 meter høye bølger inn over et strandområde der mange mennesker hadde søkt tilflukt for å komme unna de fallende bygningene. Mellom 15 000 og 70 000 mennesker omkom.

Forberedelser redder liv

I 1970 døde mellom 300.000 og 500.000 mennesker da en voldsom syklon rammet Bangladesh. Da syklonen Sidr rammet Bangladesh i november 2007 med omtrent samme styrke som i 1970, var det ”bare” ca 15 000 mennesker som omkom. En av grunnene til at katastrofen ble mindre denne gangen, var at Bangladesh var langt bedre forberedt. Det var satt opp flere hundre orkansikre bygninger langs kysten, og folk hadde lært hva de skal gjøre når en syklon varsles: Grave ned mat i vanntette poser, evakuere og sende buskapen lenger inn i landet. Sykloner varsles over radio og ved at båter eller sykkeldrosjer drar rundt og varsler med høyttalere.

Katastrofer med ujevne mellomrom

Naturkatastrofene i Norge får sjelden eller aldri slike dimensjoner som de ovennevnte, men også her skjer det katastrofer med ujevne mellomrom. De ca 2000 omkomne de siste 150 årene fordeler seg på 1550 i snøskred, 150 i kvikkleireskred, og 175 i fjellskred med flodbølger. Blant de store ulykkene kan nevnes kvikkleireskredet i Verdalen 19. mai 1893, som krevde 112 menneskeliv. Fjellskredene med påfølgende flodbølger i Loen i 1904 og 1936 krevde henholdsvis 61 og 74 menneskeliv, mens fjellskredet i Tafjord i 1934 krevde 40 menneskeliv.

Under uværsvinteren i 1868 mistet hele 161 mennesker livet i snøskred, fordelt over store områder vesentlig på Vestlandet. Da Sunnmøre ble rammet av et voldsomt uvær 6. februar 1679, ble til sammen 20 gårdsbruk tatt av snøskred og 130 personer omkom. Det mest kjente snøskredet de siste 50 årene skjedde 5. mars 1986, da 16 soldater mistet livet under en militærøvelse i Vassdalen i Troms.

Kvikkleireskredet i Rissa i Sør-Trøndelag i 1978 er det største som har rammet Norge etter år 1900, da over 20 hus og gårdsbruk ble tatt av raset og én person omkom. I alt 5–6 millioner kubikkmeter leire raste ut fra et område på 330 mål og etterlot en skredkant på 1,5 kilometer.

Vi kan statistisk sett vente 2-3 store fjellskred, 2-3 store leirskred og 3-4 store snøskred i løpet av de neste 100 årene. I tillegg vil Norge i løpet av de neste 100 årene bli rammet av en rekke mindre steinskred, jordskred og snøskred.

Et av verdens største skred

Norge er for øvrig åsted for et av verdens aller største kartlagte skred gjennom tidene. For ca 8200 år siden raste enorme mengder med stein, sand, leire og grus ut fra kanten av den norske kontinentalsokkelen ved Storegga. Bakkanten av raset er synlig under vann den dag i dag og er ca 300 kilometer lang, tilsvarende avstanden i luftlinje mellom Oslo og Bergen. Deler av skredmassene raste hele 800 kilometer – tilsvarende avstanden i luftlinje mellom Stavanger og Trondheim – utover i dyphavet. Skredet førte blant annet til at steinalderbosettingene på Vestlandet ble knust av en 10-15 meter høy flodbølge, og det er funnet bølgeslagsmerker høyt oppe på land i Skottland og på Færøyene. En grundig analyse foretatt av blant annet NGI viser at det ikke kan komme flere enorme skred fra samme sted før vi har hatt en ny istid.

Tre skredkategorier

De viktigste skredtypene i Norge kan inndeles i tre kategorier: Løsmasseskred som omfatter jordskred, flomskred og kvikkleireskred; snøskred som også omfatter sørpeskred; og steinskred/ fjellskred med etterfølgende flodbølger. Det er fjellskredene og kvikkleireskredene som krever flest menneskeliv og forårsaker de største materielle skadene i Norge hvis vi ser på enkelthendelser, men over tid er det likevel snøskredene som krever flest liv. Fjellskred og kvikkleireskred er nemlig sjeldne hendelser, mens snøskred til sammenlikning forekommer mye oftere.

Mye tyder på at skredfaren i Norge har økt de siste årene, som følge av økt bosetting og en infrastruktur som legger beslag på større områder. Det ser også ut til at de pågående klimaendringene med økt forekomst av ekstreme værforhold kan bidra til å
forsterke skredfaren ytterligere. Flomskredet som rammet deler av Vågå og Lom 30. juli 2006 kan være eksempel på dette: Det er i alle fall høyst uvanlig – en tusenårshendelse – at disse områdene skal motta opptil 150 millimeter nedbør i løpet av fire timer. Ottadalen er ellers ett av de mest nedbørsfattige områdene i Norge, med en gjennomsnittlig årsnedbør på ca 300 millimeter nede i dalbunnen.

Mangelfull kartlegging og varsling

Rissa-skredet utløste en omfattende kartlegging av skredfarlige kvikkleireområder i Trøndelag og på Østlandet, hvor det til sammen er påvist ca 1200 soner med fare for kvikkleireskred. Sonene dekker til sammen et område på ca 500 km². Det er også påbegynt et arbeid med å sikre de mest utsatte områdene.

I dag har NVE ansvar for varsling og sikring mot flom og skred i vassdrag. Meteorologisk institutt har varsling av snøskred gjennom værmeldingen, men bare i grov skala. NGI utsteder snøskredvarsler for Bergensbanen mellom Geilo og Voss, for trafikanter på riksvei 15 mellom Grotli og Grasdalen på Strynefjellet, og for store deler av Sunnmøre vegdistrikt på oppdragsbasis. Også fastboende på ca 25 lokaliteter i Nord-Norge har nytt godt av en omfattende snøskredvarsling i flere år. Snøskred-ulykken i Vassdalen førte for øvrig til at Forsvaret har opprettet skredgrupper og brukt skredsikringslag på hver eneste større vinterøvelse siden. Resten av landet – med unntak av enkelte vintersportssteder som Trysil og Hemsedal – mangler en organisert varsling når det gjelder snøskred.

En rekke mulige tiltak

Når det gjelder steinskred og fjellskred, er kartleggingen enda mer mangelfull enn for snøskred. Men forskerne jobber nå intenst for å lære mer om den skredfarlige fjellsiden Åkneset på Sunnmøre, hvor det er risiko for at enorme steinmengder kan rase ned i Storfjorden og forårsake en flodbølge mot tettsteder som Hellesylt, Geiranger og Stranda. Det foregår også undersøkelser ved blant annet Hegguraksla i Tafjord og Nordnesfjellet i Lyngen.

Det er etter hvert utviklet en rekke mulige tiltak for å redusere risikoen for ulike typer skred. Et åpenbart tiltak er at både boligbyggere, skiløpere og andre grupper sørger for å unngå de mest skredutsatte områdene. Det går også an å bygge voller som kan beskytte etablert bebyggelse mot snøskred eller flomskred, for eksempel.

Når det gjelder de store fjellskredene, pågår det et intenst arbeid for å utvikle overvåkingsmetoder som skal gjøre det mulig å varsle et skred på forhånd. Hvis Åkneset før eller senere faller ned, vil befolkningen langs fjorden sannsynligvis ha fått beskjed om å evakuere til høytliggende områder god tid i forveien.

NGI har etablert et samarbeid med både ekstremskiløpere, Norges Røde Kors og Turistforeningene for å redusere antallet skredulykker. Bakgrunnen er at stadig flere personer, særlig unge mennesker, de siste årene har begynt å bruke fjellet på en måte
som var lite utbredt tidligere: De søker spenning, utfordringer og moro ved å kjøre utfor de bratteste og snørikeste bakkene vinterstid. Den tragiske baksiden av medaljen åpenbarte seg i løpet av vintersesongen 2000-2001, da til sammen 12 mennesker mistet livet i denne typen skredulykker.

Vi må prioritere strengere

Norge har mange boligområder, veistrekninger og jernbanelinjer som er utsatt for skred, men det er umulig å sikre alt sammen. Det betyr at vi bør bli flinkere til å prioritere de tiltakene som kan gi størst effekt, ifølge en av konklusjonene fra det store EU-prosjektet IRASMOS. IRASMOS er et internasjonalt samarbeidsprosjekt mellom skredforskere fra hele Europa, og sluttrapporten viser blant annet at norske skredforskere og myndighetene har vært på rett kurs når det gjelder håndteringen av risikoen for snøskred, steinskred og fjellskred.

Men vi kan bli flinkere enn i dag til å planlegge tiltak og redusere risikoen for tap av menneskeliv og materielle skader. Et av de viktigste forbedringspunktene, ifølge IRASMOS, er at Norge som nasjon bør bli mer strategisk og langsiktig i det skredforebyggende arbeidet. Vi bør rett og slett bli flinkere til å investere penger der de kan gi den største gevinsten i form av redusert risiko for skader på liv, helse og infrastruktur. Det betyr at vi må prioritere, og det betyr igjen at vi må kartlegge skredrisikoen på utsatte steder i Norge. Dette viktige arbeidet er allerede utført i noen foregangskommuner, men det gjenstår mye.