Hopp til hovedinnhold

Antropocen – menneskets tidsalder

På hvilken måte endrer menneskene jorden?

Tjueni minutter over fem, mandag morgen den 16. juli 1945, stoppet verden opp. Den første atombomben, med kodenavn Trinity, ble detonert i Alamogordo i New Mexico, USA. Tre filmer av eksplosjonen ligger ute på YouTube. De er filmet fra 9140 meters hold, uten lydspor. Den første viser lysglimtet og den hvite sopplignende skyen fra langt hold, den andre er zoomet inn som om vi befinner oss rett ved foten av soppen. Den tredje tar oss med inn blant skyformasjoner i sakte bevegelse i forhold til hverandre, og ender i et altoppslukende og taust mørke. Før den siste filmen er over, før klokken viser tretti minutter over fem den morgenen, er jorden blitt kastet inn i en ny tidsalder – menneskets tidsalder.

Trinity ble detonert 16. juli 1945. Bildet er tatt 0,016 sekunder etter detonering. Trinity ble detonert 16. juli 1945. Bildet er tatt 0,016 sekunder etter detonering. Foto: Los Alamos National Laboratory.

Antropocen som en ny epoke

For 15 år siden foreslo kjemikeren Paul Crutzen at menneskeheten trenger en egen tidsepoke. Vi er blitt så dominerende, enten det gjelder utslipp av drivhusgasser, utryddelse av dyrearter eller endringer av jordoverflaten, at sporene etter oss vil lagres i det geologiske arkivet, i skifer og isbreer, for aldri å forsvinne. Denne tidsalderen, som har fått betegnelsen «antropocen», har i seg interessante perspektiver som handler om menneskets forhold til naturkreftene og den dype geologiske tiden. Det nærmeste vi kommer dagens situasjon, er det store meteorittnedslaget for 66 millioner år siden – hendelsen som utryddet dinosaurene og la grunnlaget for pattedyrenes dominans.

Men for at antropocen skal være en nyttig betegnelse på en geologisk og historisk epoke, må starten defineres. I en artikkel i tidsskriftet Quaternary International, foreslår Jan Zalasiewicz og 25 medforfattere, inkludert nevnte Paul Crutzen, at Trinity markerer starten.

Radioaktivt nedfall markerer starten

I årene frem til prøvestansavtalen i 1963, ble mer enn 500 atombomber sprengt i atmosfæren. Radioaktive forbindelser av plutonium, cesium og americium ble spredt til alle verdens hjørner og avsatt sammen med snøen over isbreer. I tillegg ble en variant av grunnstoffet karbon (14C) produsert av bombene og tatt opp i organismer i både havet og på land. På den måten kan de kjemiske konsekvensene av atombombene spores til mange av jordens arkiver og tidfestes nøyaktig. Zalasiewicz og medarbeiderne påpeker at Trinity-bomben er en startmarkør som tilfredsstiller de fleste vitenskapelige krav, selv om det tok noen år før avfallet fra Trinity kunne spores overalt.

Jan Zalasiewicz har lenge vært en pådriver for en faglig anerkjennelse av antropocen. Han leder en egen arbeidsgruppe, The Anthropocene Working Group, som har det formelle ansvaret for å vurdere begrepet. Det er denne gruppen som har skrevet fagartikkelen. Zalasiewicz har uttalt at tolv av gruppens 38 medlemmer var uenige i valget av Trinity som startpunkt på antropocen.

Zalasiewicz har ikke sagt noe om hvorfor de stemte imot, men det er kjent at mange forskere ønsker å trekke antropocen lenger tilbake i tid. Den industrielle revolusjonen omkring år 1800, og overgangen til jordbrukssamfunnet for 8000 år siden, er gjengangere. Problemet er at både industrialiseringen og jordbruket vokste frem gradvis – og til forskjellig tid mellom kontinentene. Dermed mangler den nødvendige samtidigheten som skal til for å definere en ny epoke.

Valget på 1945 som menneskehetens bunnlinje støttes av befolkningseksplosjonen og den økte levestandarden i etterkrigstiden. Alt peker mot raske endringer fra omkring 1950, inkludert innen turisme, energiforbruk, brutto nasjonalprodukt, bruken av kunstgjødsel og innholdet av CO2 i atmosfæren.

Inndeling av tid

Jordens 4,68 milliarder år lange historie deles inn i eoner, æraer, perioder og epoker. Den internasjonale stratigrafiske kommisjonen har det formelle ansvaret for inndelingene. Her er en kort oppsummering av de formelle geologiske forholdene som har med vår tid å gjøre. Vi lever i:

  • det fanerozoiske eonet (de siste 541 millioner år, definert av den utrolige variasjonen av liv som oppsto i kambrium)
  • den kenozoiske æraen (de siste 66 millioner år, definert av meteorittnedslaget i Mexico som forårsaket en av de største masseutryddelsene vi kjenner)
  • den kvartære perioden (de siste 2,58 millioner år, da istidene startet på den nordlige halvkule)

Den holocene epoken defineres som de siste 11 700 årene, fra slutten av kuldeperioden som kalles yngre dryas. Antropocen markerer altså slutten på holocen og starten på menneskets tidsalder.  Det gjenstår likevel å se om antropocen blir formelt akseptert av Den internasjonale stratigrafiske kommisjonen. Mye tyder på at begrepet blir stående uavhengig av kommisjonens dom. For antropocen er mye brukt og fyller et behov. I den toneangivende utgivelsen som geologer bruker som referanseramme for jordens tidsinndeling, The Geological Time Scale 2012, er antropocen allerede beskrevet i et eget kapittel. Flere nye vitenskapelige tidsskrifter spesialiserer seg på antropocen problematikk, inkludert The Anthropocene Review (Sage Publications) og Anthropocene (Elsevier). Fagartikler om antropocen handler ofte om landskapsendringer, sedimenter med spor etter menneskelig aktivitet (inkludert arkeologiske perspektiver), og av og til om forståelsen av rollen til menneskets påvirkning på geologiske prosesser. Her hjemme er tidsskriftet Vagant så langt den viktigste arena for diskusjoner omkring antropocene problemstillinger.

Antropocen som uutforsket rom

Antropocen er mer enn geologisk tid. Begrepet har i seg dimensjoner som på ingen måte kan utforskes med geologien alene. Antropocen handler om oss, om naturen, om fortiden og fremtiden. Hvordan skal vi forholde oss til naturen og naturkreftene, når vi selv er blitt en del av jordens system? Vektfordelingen mellom det organiske og uorganiske, som har vært stabil i det meste av holocen, er blitt forskjøvet. Selv når man betrakter noe så håndgripelig som et konkret landskap, i byen eller i skogen, er det ikke opplagt hvor det naturlige starter og det antropogene slutter. For å forstå hvor vi er på vei, trengs tverrfaglig forskning og samarbeid på tvers av fagdisiplinene. Det er et stort potensial for ny og viktig innsikt fra grenselandet mellom naturvitenskap og humaniora.

Antropocen er som et uutforsket rom. Hva venter oss? Antropocen er som et uutforsket rom. Hva venter oss? Foto: Henrik H. Svensen

Antropocen som ideologi

Kritikken mot antropocen-begrepet trekker i flere retninger. Begrepet hevdes å være deterministisk, antropocentrisk og dessuten ideologisk fundamentert. Paul Crutzen, forskeren som lanserte den antropocene epoken, har uttalt at motivasjonen var å få verden til å våkne og ta ansvar i klimasaken, at begrepet kunne bli «a warning to the world». Crutzen er kjemiker, og forskningen hans var sentral for forståelsen av ozonhullet og ledet frem mot Montreal-protokollen i 1987. Crutzens standpunkt kan tenkes å skape akseptproblemer i de mer faglig konservative delene av geovitenskapen. Der debatteres det fortsatt om klimaendringene representerer naturlige svingninger eller ikke. Spørsmålet er snarere om antropocen som forståelsesramme har potensial til å påvirke, til å engasjere de yngre.

Andre er bekymret for at antropocen er for antropocentrisk. Antropocentrisme virker umulig å forene med det dyp-økologiske perspektivet om naturen som noe bortenfor det menneskelige.
I boken The Anthropocene: The Human Era and How It Shapes Our Planet, tar den tyske antropocen-tenkeren Christian Schwägerl til orde for at mennesket må ta rollen som gartner på jorden, en rolle som dyp-økologer har grundig avvist. Når Schwägerl ser inn i krystallkulen, ser han gartnerens virksomhet og en jord i endring.

Antropocen-begrepet endrer vår forståelse av menneskets plass på jorden. Siden mennesket forårsaker så store endringer, både innen geosfæren, biosfæren og atmosfæren, må vi regnes som en integrert del av jordens prosesser. Det gir ikke lenger mening å betrakte naturen som noe utenfor eller adskilt fra det menneskelige. Samtidig med at mennesket igjen plasseres i sentrum av skaperverket, påvirkes vi av den modifiserte naturen. Det er ikke opplagt hvordan naturen vil reagere. Klimarelaterte naturkatastrofer, som flommer og skred, øker i omfang.

Hvor slutter det menneskeskapte? Mennesket har endret det geokjemiske kretsløpet til grunnstoffer som karbon og fosfor. Bildet viser restene av en bil som sakte, men sikkert løses opp og transporteres i retning havet. Hvor slutter det menneskeskapte? Mennesket har endret det geokjemiske kretsløpet til grunnstoffer som karbon og fosfor. Bildet viser restene av en bil som sakte, men sikkert løses opp og transporteres i retning havet. Foto: Henrik H. Svensen.

Vår tid sett fra fremtiden

I juni 2014 gikk nyheten om en bergart laget av plast verden rundt. På over 20 strender på Big Island, Hawaii, var koraller, sand og skjell kittet sammen av delvis smeltet plast. Her og der kjente forskerne igjen både tannbørster og taurester. Fra før av har geologer funnet flasker og annet skrot i ferske kalkrike bergarter dannet i strandsonen i varme strøk. Slike bergarter, enten bindemiddelet er plast eller kalk, vil til slutt lagres i det geologiske arkivet og fungere som markører på antropocen.

Fremtidens mennesker kan danne seg et bilde av hvem vi var og hvordan vi endret jorden. Overfloden av skrot fra det 21. århundre vil føye seg inn i rekken av symptomer på ubalanse.

Tema

Nettressurser

(geoforskning.no)
Den nye bergarten som ble oppdaget på Hawaii i 2014 har fått navnet plastiglomerat.