Spennende farger fra naturen

Nytt eller gammelt?

Eventyret om plantefarging begynte engang for lenge siden. I oldtidsgraver fins nesten alltid rester av tekstiler farget med planter. Kineserne hadde både røde og blå tekstilfarger for 4000 år siden, og landene i Midtøsten var mestere i plantefarging. Fargede klær i rødt og blått var forbundet med makt og status. Både japanske kimonoer, jødiske kjortler, kongelig klær i Norge og keiserlige klær i Romerriket hadde klare forordninger om fargebruk. Når endret dette seg? Jo – når farger ble allemannseie etter industrialiseringen på midten av 1800-tallet. Da gjorde den mørke dressen sitt inntog, og fargede klær ble overtatt av kvinnene.

Russekål. Foto: Jan Wesenberg

For barnehager og skoler?

Det er et magisk øyeblikk når garn eller ull løftes opp fra fargesuppa og har fått en fin og kanskje overraskende farge. Barnet som løfter opp garnet skinner av stolthet. Først plukkes for eksempel marikåpe eller reinfann, så kokes det en times tid og så farges garnet. Så lett er det! Barna blir kjent i nærmiljøet og lærer hvor marikåpe og reinfannen vokser tettest. På jakt etter bestemte planter utvikles observasjonsevnen og med økt kunnskap om naturen øker naturgleden. Det er framtidsrettet kunnskap å kunne utforske og utnytte naturen.

Hvilke planter kan vi bruke?

Alle planter kan i prinsippet brukes, men alle gir ikke like fine farger. Bjørk og marikåpe kommer tidlig nok til plantefarging om våren og gir forskjellige gulfarger. Røsslyng og reinfann er høstens planter- som begge gir sterke og lysekte gulfarger. For øvrig er det bare å la barna plukke det de vil. Blir det ikke nok farge ved første forsøk, så koster det ingenting å farge en gang til! Svært mange planter gir en eller annen gulfarge, men for eksempel brennesle gir en lys beige farge.

Garn farget med kanelkjuke. Foto: Anna-Elise Torkelsen

Røtter av kvitmaure, gulmaure og stormaure gir røde farger. Før ble disse mye brukt, men kvitmaure er rødlista, og vi bør være forsiktig med å høste røtter. Sjekk rødlistebasen på artsdatabanken.no. Derimot så kan forskerspirene få utfolde seg med røtter av de svartlistede plantene, som russekål og platanlønn. Russekål er en kjent vill matplante.

Hvis vi vil ha mer fargevariasjon, kan vi bruke lav eller sopp. Steinlav og forskjellige kjuker gir en mørk rødbrun farge, og sopp kan gi nyanser i både fiolett og rødt. Kochenille, en skjoldlus som plukkes på kaktus i Sør-Amerika, gir en vakker rødfiolett farge.

Hvorfor blir ikke garnet grønt?

Klorofyllet gir grønnfarge til plantene. Grønske sitter irriterende godt fast på klær! Hvorfor blir ikke ullgarnet grønt? Roseblader gir ikke rød farge, blåklokker gir ikke blåfarge og brunt høstløv av bjørk gir nesten samme gulfarge som det grønne løvet vi plukker tidligere på året. Derimot gir bark av svartor svart farge. Hva er det som skjer? Fargestoffene som overføres til garnet, kommer fra blader, blomster, stilk, bark, ved eller røtter – og også fra mose, bregner, lav og sopp. Fargestoffene er enten oppløst i cellesaften eller ligger i plasmatiske organer i cellen. De fleste fargestoffene hører til de to kjemiske bindingstypene som kalles flavonoider, oftest gule, og kinoner som oftest er rødaktige.

Mange fargestoffer er svakt sure og reagerer med basiske enheter i ull eller silke. For basiske fargestoffer blir det omvendt. Bomull og lin med cellulosefibre mangler sure og basiske enheter og opptaksprosessen blir dermed vanskeligere. Det er derfor lettest å farge ull og silke.

Hvorfor beises garnet?

For å få fargen til å feste seg til garnet, kan vi forbehandle garnet med en prosess som kalles beising. Da blir garnet gjennomfarget og mer lysekte. Vi bruker sure beisemidler til basiske fargestoffer og omvendt. Det vanligste beisemidlet er alun (kaliumaluminiumsulfat, KAl(SO₄)₂^.12 H₂O). Alun er svakt basisk. Alunbeising er en tradisjon som strekker seg tilbake til oldtiden. Det er billig og ufarlig både for barn og naturen. Alun er ikke klassifisert som helse- eller miljøfarlig, men det er heller ikke spiselig. Alun kan lett forveksles med sukker. Dersom du får mistanke om at barn kan ha prøvesmakt, så gi rikelig med vann fordi alun generelt er irriterende. Av samme grunn så anbefales skylling av hendene etter eventuell berøring med alun. Ved farging med lav er beising unødvendig.